Mai 2017: Indianeren

«Indianeren». Rogaland Teater. Av: Tore Renberg. Med: Kjærsti Odden Skjeldal, Marko Kanic, Espen Hana, Mareike Wang, Gretelill Tangen og barneskuespillere. Regi: Tore Renberg.

KOMMENTAR: En kjærlighetsfylt fortelling om aksept.

TERNING: FIRE

 

Med nyanser i det enkle

Mye fint, mye følsomt, med fortsatt rom for forbedring.

TEATER: For ni år siden ble Daniel født. I hagen ved familiens villa forberedes selskap. Daniels mamma (Skjeldal), Daniels pappa (Kanic), Daniels onkel (Hana) og onkels nye kjæreste (Wang) skal samles. Den uunnværlige husholdersken (Tangen) er naturligvis også med. Men under overflaten ligger en stor tragedie skjult.

Enkelt og tungt

Uten å røpe for mye av det som er ment som en overraskelse, kan en si at «Indianeren» har lånt en av to hovedlinjer fra «Next to Normal», den Pulitzer-belønnede musikalen som var en stor suksess for Det Norske Teatret i 2010. Den andre hovedlinjen handler om hvem som best støtter hvem. Den som viser seg å forstå mest av flest, og som også er den som kommer nærmest å gi den trøst som bringer familien videre, er Johs (Espen Hana), Daniels utviklingshemmede onkel. Han, som med egne ord har «begrensede evner», og er «såpass enkel», bærer i seg en aksept for de andres særheter som gir «Indianeren» dens fineste og mest følsomme scener. Rollen, som i begynnelsen kan virke som den er ment å være lettvint komisk, nyanseres fort og godt. Roses bør også Kjærsti Odden Skjeldal. På grunn av en sykemelding gikk hun inn i rollen som Daniels mor med bare halvannen ukes prøvetid. Det er ikke merkbart. Hun spiller med presis balanse mellom det skjøre og det insisterende.

Pluss og minus

Der er flere emosjonelt sterke, virkningsfulle scener i «Indianeren», men oppsetningen har rom for forbedring. Første akt er en noe uttværet innledning, i overkant praktisk orientert mot alt som skal gjøres før et hageselskap. Det reelle dramaet starter først noen få minutter før pause. Etter pause går forestillingen over i en annen intensitet. Mye som ville blitt forstått også usagt uttales og forklares, men Renberg lar likevel de ulike personlighetene få tale for seg, i langt større grad enn han gjorde i sin kombinerte dramatiker- og regissørdebut for to år siden, «Femti flotte år med Frode Kommedal».

Avslutningen kunne med fordel vært redigert ned. Der er to mulige sluttpunkter i «Indianeren», og Renberg har inkludert begge, med direkte fortsettelse fra det som kunne vært en slutt, til det som her blir det.

Premieren var på Rogaland Teater 10. mai 2017. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 12. mai.