«Albert & Anna». Riksteatret og Den Nationale Scene. Av:
Frode Grytten, musikk av Espen Leite. Med: Sverre Bentzen, Kari Simonsen, Stine
Robin Berg Hansen og Kristoffer Sagmo Aalberg. Regi: Hildegun Riise.
KOMMENTAR: Finstemt, følsomt, følelsesladd.
TERNING: FIRE
Lydhørt om langt livs avskjed
«Albert & Anna» er en berørende beretning om et
alminnelig ektepars alminnelige sorger.
TEATER: Ekteparet har levd sammen i 47 år. Nå ruster hennes
minne, og hennes evne til å tenke sammenhengende tanker. Hva gjør det med
gammel kjærlighet? «Albert & Anna» følger den gamle Albert (Sverre Bentzen)
og den gamle Anna (Kari Simonsen) gjennom fire årstider. Parallelt våkner
minner om den unge Albert (Kristoffer Sagmo Aalberg) og den unge Anna (Stine
Robin Berg Hansen) gjennom de samme årstidene. Sesongmarkørene er mange og
tydelige: Handlingen finner sted i hagen, stemningsfylt utformet av Åse
Hegrenes, og ladet med metaforisk vekst og forfall.
Vemod og vansker
Innledningsvis skisseres en stemning av bittersøtt vemod.
Snart viser det seg at vanskene går dypere enn som så. Alvoret i Annas glemsel,
i Alberts ansvarsfølelse, i Annas humørsvingninger og i nødvendigheten av at
Albert tar valg for dem begge blir gradvis avdekket.
Både i nåtid og i fortid veksler Frode Gryttens tekst mellom
førsteperson og tredjeperson. Tredjeperson, påtvunget distansert, fordi avstand
er nødvendig når en vond beslutning skal tas, og fordi minnet, selv det mest
private og personlige minnet, viser en virkelighet som nå er langt borte. Førsteperson,
ujålet og direkte, fordi dette handler om det næreste av alt og den næreste av
alle. Grytten har lagt inn enkelte tekstlige ekkoer, der de samme formuleringene
brukes i ulike faser, noe som gir dem litt ulikt innhold.
Espen Leites spill på trekkspill utgjør enda en stemme, ikke
et uttrykk for hans ståsted eller hennes ståsted, men deres felles ståsted, sammensatt
og mangesidig. Musikken gir lyd til understrømningene i forholdet, den
fortvilelse ordene forsøker å komme forbi, den glede som fortsatt kan skimtes
og den dragning som har bundet de to sammen over så mange år.
Allment
I skildringen av de to unge står den fysiske nærheten i
sentrum, forelskelsen. Fellesskapet mellom de to gamle er mer sammensatt, og tegnet
i større detalj. Mange av detaljene er så allmenne at de nærmer seg generelle.
Det er ikke nødvendigvis et minus. Tilskueren kan enkelt fylle inn egen,
selvvalgt tilleggsinformasjon, slikt som for den som ser kan knytte
forestillingen til egne nære og kjære. Forestillingen igjennom er «Albert
& Anna» teater som henvender seg til følelsene, som inviterer til sympati
og gjenkjennelse, og til å føle med.
Sverre Bentzen og Kari Simonsen fremstiller de to eldre med
finstemt detaljrikdom. Hun portretterer den demente Annas aldersløshet og
alderdom, blandingen av barnaktighet og forfall, uberegnelig omskiftelighet og en
bestandig kjerne. Han portretterer den åndsfriske Alberts utvikling og balansegang,
konflikten mellom ønsket om å være sterk og å holde løftene om «til døden
skiller» for dem begge, og den voksende, skyldtunge vissheten om at der finnes
grenser for hva han kan klare.
Offisiell premiere var på DNS under Festspillene i Bergen 23. mai. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i Oslo-visningen 18.
mai.
No comments:
Post a Comment