Juni 2017: Solveigs 2. sang

«Solveigs 2. sang». Teater Innlandet i samarbeid med NRK Radioteatret, på Oslo Nye Centralteatret. Av: M H Hallum. Med: Charlotte Frogner, Eli Anne Linnestad, Dennis Storhøi, Gisken Armand, Kjersti Fjeldstad, Espen Beranek Holm og Janne Heltberg i opptak, Anne Grinden, Nora Theodora Grinden og Darryl Walters i film og foto. Regi: Mathias Calmeyer.

KOMMENTAR: Slik Solveig ser det, i lyd og bilder.

TERNING: FEM

Et annet kjønn, en annen historie

Bipersonen er blitt hovedperson, og sangen synges fra et annet ståsted.

TEATER: Hvordan ser Solveig dramaet om Solveig og Peer Gynt? Malmfrid Hovsveen Hallum har sett for seg en moderne kvinne i et moderne samfunn, der Peer - om Peer i det hele tatt finnes - er en biperson, og der Solveig selv tar Solveigs valg. (Det gjør hun for øvrig også hos Ibsen, men det er en annen historie.) Hallums Solveig har 2017-kvinnens rettigheter, men som sin formor fra 150 år tidligere, blir hun i hjembygda mens mulighetene går henne forbi.

Faktiske og metaforiske bilder

«Å se for seg» er i det hele tatt et godt begrep å bruke for den som skal beskrive «Solveigs 2. sang». I NRK Radioteatret sendes den som tradisjonelt radioteater, og lytteren skaper sine egne bilder. På Centralteatret, og på turné i Innlandet-fylkene, avspilles radioteateropptaket i samspill med bilder som allerede er skapt. Publikum hører skuespillernes stemmer, men uten skuespillere i rommet. Regissør Mathias Calmeyer og scenograf-fotograf Kristin Bengtson har satt sammen radioopptaket med fotografier, film og lyseffekter til en kunstopplevelse som befinner seg et sted mellom rominstallasjon, teater og litteratur. Vi kan kalle det «multimedialt radioteater». Formen er både konsentrasjonskrevende og dvelende. Teaterteksten er rik på bilder, men de bilder den skaper, stemmer ikke overens med de bilder øyet blir vist. Med det avsløres Solveig - lydens, bildets, eller begge delers - som minst like mye av en løgner som Peer er.

Stemmene vi hører tilhører kjente skuespillere, godt matchet og med tradisjonelt tydelig Radioteatret-diksjon og poengtering. Eli Anne Linnestad og Charlotte Frogner gir stemmer til henholdsvis den eldre og den unge Solveig, og lykkes i å lyde som samme menneske i ulike faser av livet. Bildene viser personer bare et fåtall tilskuere vil kjenne fra før; Anne Grinden og Nora Theodora Grinden (tante og niese) opptrer som den eldre og yngre, med fysiske likheter som gir troverdig før-og-nå-virkning. Også mannen i fotografiene - Darryl Walters - er uten kjent-ansikt-bagasje, mens stemmen tilhører Dennis Storhøi - en erfaren Peer. Blant birollene er Kjersti Fjeldstad som en fantasiversjon av Liv Ullmann og Espen Beranek Holm som en fantasiversjon av Alex Rosén. Solveig begrenser seg med andre ord ikke til fantasier om Peer.

Fantasiliv

M H Hallum har stokket om på Ibsens fortellerrekkefølge, og begynner sin «Solveigs 2. sang» (teatrene skriver det slik, de bruker ikke «andre») omtrent der Ibsen slutter sin fortelling om Peer. Objektet er subjekt. Hun ser tilbake til opplevelser hun har hatt - eller har innbilt seg. For Hallums Solveig, som for Ibsens Peer, er grensene mellom fantasi og virkelighet uklare. Hun er en av prestasjonssamfunnets akterutseilte, et menneske som sliter med selvfølelsen og med å sette grenser for seg selv og andre, en som ikke helt klarer å ta valg eller ta konsekvensene av de valg hun har tatt, og som vekselvis tiltrekkes og frastøtes av en mann (eventuelt alternativt menn, eller kanskje bare en innbilt mann) som hun ikke har godt av å være sammen med. Hun er selvdestruktiv, muligens ruser hun seg, og trolig tilhører hun NAV-statistikken for «psykiske helseproblemer».

Ibsen-sitatene er sjelden ordrette, og når de er det, er de gjengitt i korthet. Samtidig har svært mange av Hallum-replikkene paralleller hos Ibsen. Kjennere kan more seg med referanselek og å matche Hallum-ord og Ibsen-formulering, som når «aske, skodde, støv for vinden» er blitt til «og vinden strør aske skodde støv utover havet». Referansene tilhører ikke bare «Peer Gynt». Her er også allusjoner til «Brand», som i «Men det verste tapet er ikke det reelle», og til «Terje Vigen», og skal tro om ikke variasjonene over «hjertet er lammet» er en hentydning til en annen selvopptatt dikter, en som fortsatt er forfatter i 2017.

Den som ikke bryr seg om tekstmøter av denne typen, vil uansett kunne ha utbytte av historien i seg selv. «Solveigs 2. sang» er en saga om tapte muligheter, om valg som ikke kan velges om, og om fantasiliv som foretrekkes fremfor levd liv. Hvis dette minner deg om et visst Ibsen-drama, har du tatt poenget.

Premieren var på Oslo Nye Teater 16. juni 2017. Radioteatret sendte lydversjonen av forestillingen samme helg.