Mai 2017: 11 år

«11 år». Goksøyr & Martens på Det Norske Teatret. Av: Toril Goksøyr og Camilla Martens. Med: Kjersti Dalseide, Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik, Agnes Kittelsen, Oddgeir Thune og barneskuespillere. Regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens.

KOMMENTAR: Skjermer sitt publikum.

TERNING: FIRE

Trår varsomt

Drama i randsonen av sitt eget drama

TEATER: Stillferdig og skånsomt, i en lite påtrengende, hverdagsnær form har Toril Goksøyr og Camilla Martens nå skapt teater om et svært vanskelig tema: Barneselvmord.

Tomrom

En ensom, mobbet 11-åring har tatt det ensomste valget av dem alle. Når forestillingen begynner, har tid gått. Tomrommet etter det døde barnet, foreldrenes behov for å finne svar, noen å bebreide, lærerens selvbebreidelser og -forsvar, rektorens innholdsløse fraser - dette er det «11 år» ser nærmere på. Svært nært er blikket ikke. «11 år» plasserer seg i randsonen av sitt eget, egentlige drama, og gir størst plass til samtaler der tematikken omgås og unngås.

Sannsynligvis er spørsmål nødt til å stå uten svar i teater om selvmordet. Alt en ikke vet om årsakene, og det at en ikke kan vite om det ville gått annerledes, om en selv hadde handlet annerledes, om en hadde forstått mer eller bedre, er en utbredt, tung påkjenning for etterlatte. Denne usikkerheten ligger uuttalt under «11 år», i lærerens og i foreldrenes opptreden. «Vi kjenner at erfaringar knytte til sjølvmord er noko vi verken skal, kan eller makter å setje ord på», skriver Goksøyr og Martens i teaterprogrammet. For tilskuerne er det ikke vanskelig å utdype «11 år» med egen empati, egen fantasi og egen frykt. Samtidig kan en likevel ønske at oppsetningen selv satte ord på eller ga handlingsrom for mer av det usagte, eller, i det minste, at dialog og hendelser i større grad hadde vist enten ønsket om å finne ordene, ønsket om å dele følelsene eller ønsket om å skjerme seg fra følelsene. I en kort dialog mellom mor (Julie Moe Sandø) og lærer (Kjersti Dalseide) er der temperatur. I resten av forestillingen takles temaet med forsiktig distanse, en distanse som skåner tilskuerne.

Fugleperspektiv

Publikum ser «11 år» fra et stillas rundt spilleområdet, en løsning Goksøyr & Martens også valgte i «OMsorg» og «Fri». Som i sistnevnte, som fant sted i friluft, er tilskuerne utstyrt med øreklokker, som vi hører dialogen gjennom. I «Fri» hadde dette en praktisk årsak, i behovet for å sile vekk bylyder som ikke tilhørte forestillingen. I «11 år» framstår dette som et kunstgrep, et valg for å legge avstand mellom tilskueren og resten av tilskuerne. Det sorterer inn hvilke samtaler som er de viktige, av alle de samtaler som finner sted i skolegården, eller altså skolens offentlige, kaotiske rom. Det tillater oss dessuten å høre samtaler som finner sted ute av syne, og musikk som gir nøkler til aktørenes følelsesliv, mens det vi ser, er det vanlige skolegårdslivet, barneleken som har fortsatt uten Aina, elleve år.

Premieren var på Det Norske Teatret 23. mai.