Monday, August 28, 2017

Juli 2017: Terje Vigen



«Terje Vigen». Kilden Teater i Fjæreheia, Grimstad. Av: Henrik Ibsen, musikk av Ketil Bjørnstad. Med: Tomos Young, Øyvind Boye Løvold, Ingeborg Haakonsholm, Johannes Blåsternes, Trine Bariås, Ellen Halvorsen Lervold, Solveig Andsnes, Espen Langvik, Ina Maria Brekke, Ulrik Waarli Grimstad, Lars Emil Nielsen, Steffen Mulder, samt musikerne Bjørn Ole Rasch, Ketil Bjørnstad, Tom Rudi Torjussen, Rolf Kristensen, Ole Kelly Kvamme, Marin Stallemo Bakke. Regi: Birgit Amalie Nilssen.
KOMMENTAR: Sentimentalisert samvittighetsfabel.
TERNING: FIRE

En families tragedie blir en manns renselsesfortelling

«Terje Vigen» er ofte medrivende, men også mer sentimental enn den har godt av.

SCENEKUNST: Der ligger et grått, utsprengt steinbrudd ikke langt fra Grimstad by. Virkelighetens Terje Vigen fant sin grav om lag to kilometer herifra. Når Kilden Teater nå setter opp «Terje Vigen» i Fjæreheia, med 45 aktører og seks musikere på scenen, ligger alt til rette for en storslagen opplevelse med sterk lokal forankring. Medrivende er det, men også mer sentimentalt enn det hadde trengt å være, og Terje (Løvold som sanger, Young som danser) framstår som selvsentrert. Kildens «Terje Vigen» er ikke fortellingen om en families tragedie, om forsøk på å overleve i krise, men om en manns samvittighet.
Ror for livet
Den som snakker om flyktningkriser, og om forskjellene mellom «reelle» og «økonomiske» flyktninger, snakker også, enten hen vet det eller ikke, om «Terje Vigen». Han lever ved kysten, kringsatt av fiender. Han har båten, kona, barnet og huset. Mat har han ikke, ikke nok til å overleve på, og fordi blokaden sperrer tilgangen til fiske, er også muligheten til å hente mer på havet begrenset. Terje Vigen ror likevel. Han ror til det land der ressursene finnes. Han får kjøpt sine tre tønner bygg. Han ror igjen. Han er nesten hjemme idet han oppdages, senkes og fanges. Når han kommer ut fra fengslet fem år etter, er kone og barn døde. Da er der få som uten frykt kommer Terje Vigen nær, og etter mange år får han sjansen til å begå hevn: Han kan straffe den skyldige ved å drepe de uskyldige den skyldige har kjær. Vi vet hva han velger. Tilgivelse, ikke terror. Kilden Teater, og Birgit Amalie Nilssen, har nok sett nåtidsparallellene. De velger ikke å påpeke dem, men lar publikum trekke egne linjer. Kostymer og rekvisitter forankrer «Terje Vigen» i 1801, i 1809, i 1814, i det år hevnmuligheten byr seg, og i det år noen år etter der diktets forteller - Ibsen-stemmen - ser ham blant Grimstadfolket, forsonet med seg selv.
Rockeopera
Lydbildet - spesialskrevet av Ketil Bjørnstad - er nåtidig. «Musikal» er merkelappen Kilden Teater har gitt forestillingen. Begrepet «rockeopera», som vel knapt har vært brukt i Norge siden «Which Witch», er også dekkende. Musikken er mektig, mangfoldig og stemningsladet, med operaelementer og prominente rytmeinstrumenter. Teksten, nær gjennomsunget, bæres gjennom dramaturgisk bevisste vokalvekslinger mellom korpartier og solistdeler, med stemmer som matcher emosjonene i fortellingen: Dette er harmonisk. Dette er aggressivt. Dette er trist, trist, trist. I kostymer (design og scenografi: Elin Nagell Dahl) synliggjøres typelikheter mellom Ibsens Terje og Hugos Jean Valjean, Ibsens engelske kaptein og Javert, men Bjørnstad har ikke latt seg friste til å skape en «Les Misérables»-pastisj.
Tidvis kan ord være vanskelige å oppfatte på grunn av instrumental dominans. Kilden Teater (tidligere kjent som Agder Teater) bøter på dette gjennom å gjengi hele diktet i teaterprogrammet. Premierekvelden benyttet en høy andel av publikum seg av anledningen til å lese underveis.
Passive kvinnebilder
Mindre moderne, og nok også mer viktorianske enn Ibsen nok ville vært komfortabel med, er de kvinnebilder som tegnes. Terje Vigens vakkert dansende kone og barn forsvinner ut av syne allerede mens han ror, døde før sin død. De vender tilbake som drømmebilder i hans fengsel, yndige fantasikvinner, som markerer avstand, men ikke anklage. I Ibsens tekst er Terjes tortur ikke å vite om de lever eller dør, koblet med sinne, skyldfølelse, anger og fortvilelse over å ha etterlatt dem sultende. Her får han juling av de engelske offiserene, og fokus flyttes ytterligere fra deres felles tragedie til ham alene. Hustruen og datter Anna dør, ektemannens reaksjon er poenget. Både innen rammene av Ibsen-diktet og det fysiske scenespråket som kommenterer og utdyper det - koreograf Darren Royston er med rette ført opp som medregissør - kunne koner og barn enkelt vært gitt synligere, mer individualisert og mer aktiv plass, og framstått som personer heller enn eiendeler. Passiviteten og utvendigheten forsterkes når samme kvinne, Ingeborg Haakonsholm, gis rollen som Terjes kone og kapteinens - som han ser sin i. Åtteåringen som danser hans datter gis dessuten i oppgjørscenen en funksjon som mini-madonna, bærende på den dukke som er kapteinens barn, på Terjes samvittighet, og på minnet om hans tap. Sluttscenen viser Terjes død som forskjønnet familiegjenforening, lykkelig og idealisert.

Premieren var i Fjæreheia, Agder, 4. juli 2017.

No comments:

Post a Comment