April 2017: Traitor

«Traitor». Teatret Vårt og Pilot Theatre. Av: Esther Richardson, Cecilie Lundsholt og Richard Hurford. Med: Line Brå Johansen, Kevin Mbugua, Thale Tornes og Jonas Delerud. Regi: Esther Richardson og Cecilie Lundsholt.

KOMMENTAR: Spionlek med alvorlig bunn.

TERNING: FEM

Tillitsdilemma

En rebus med reelle, om omtrentlige, samfunnsspørsmål.

TEATER: «Stol ikke på noen», heter det, i oppfordringen «Traitor»-tilskuerne får før start. Det lyder greit i teorien, men det gjøres umulig i praksis. I «Traitor» må tilskuerne - for det meste ungdomsskoleelever - adlyde instruksjoner fra fire personer som alle kan være upålitelige fortellere. Vi vet at de kan lyve for oss, men vi er uansett nødt til å la oss lede. Hvis ikke får vi ikke tilgang på den informasjonen som kan la oss forstå sammenhengene.

Leter etter Emma

Emma, som spilles av Line Brå Johansen, er en datakyndig 17-åring som har brutt seg inn på sin mors datamaskin, og hun har kopiert hemmelige filer. Mor Diane, spilt av Thale Tornes, er PST-agent, og dermed enten nasjonal beskytter eller skummel overvåker, alt ettersom hvordan en ser det. Nå leter hun etter datteren, som befinner seg ett eller annet sted i bygget vi også er i. Lete gjør også vaktmesteren Jason, som privat er dataaktivist eller kanskje til og med terrorist med nettnavn Vero (Kevin Mbugua) og en rengjører som for alt vi vet også kan ha hemmelige motiver (Jonas Digerud).

Hvem skal vi tro mest på, hacktivist, overvåker, varsler? På hver sin måte er alle konspirasjonsteoretikere, og de forsøker alle, hver på sine måter, å overbevise oss om at de er til å lite på. Samtidig kan vi ikke tro på dem alle, for det de sier og det de gjør, setter dem i konflikter med hverandre.

Informasjonsjakt

I et interaktivt, datastøttet rebusløp føres publikum gjennom ganger og heiser, opp og ned trapper, gjennom tekniske rom, bibliotek, datarom og lagre. Vi er på jakt etter trygghet og sannhet, eller i alle fall en midlertidig trygghet, og den fortelling som ligger nærmest sannheten. Samtidig er en pistol borte, og hvem som har den vet vi ikke.

Forflytningene bygger opp spenning og tempo, og fungerer dessuten som forklaring for at informasjonen må deles ut i stykker og biter. Filmbilder, lydopptak, dokumenter og gjenstander i en bil gir andre, noen ganger alternative, innsikter, og gjør også tilskuerne til (frivillige eller ufrivillige) overvåkere og etterforskere. Enkeltreplikker røper mye om dem som ytrer dem, som når Diane, også kjent som Elisabeth, sier til tenåringer som er yngre enn Emma at «Emma er bare et barn. Hun skjønner ikke alvoret i dette». Noen andre replikker, som i sluttscenens debatt, blir vel enkle og slagordaktige. Her reduseres kompleksiteten i spørsmålene.

Prinsipper

Det er de prinsipielle spørsmålene som er oppe til diskusjon i «Traitor», og ved forestillingens slutt konfronteres hovedsynene, og det arrangeres avstemming, der publikum avgjør om Vero eller Diane skal få minnepinnen med filene.

Om vi, tilskuerne, bør endre våre egne vaner, på nett, med mobil, eller i det offentlige rom, blir det ikke tid til å ta opp. Men kanskje gjør «Traitor» likevel både tenårings- og voksentilskuere mer klar over hvor lett hjelpemidlene vi bruker kan bli brukt mot oss, både av mennesker og institusjoner vi stoler på og ikke.

Premieren var på Teatret Vårt 21. april 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. april.