April 2017: 1950 - Spionen

«1950 - Spionen». Statsteatret i samarbeid med Rogaland Teater, Oslo Nye Teater og Teatret Vårt, vist på Oslo Nye Trikkestallen. Av: Yngve Sundvor. Med: Gard B. Eidsvold, Per Kjerstad, Karoline Krüger og Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: Lett og fornøyelig.

TERNING: FEM

Kvikk komikk

Underholdende overvåkningsfabel fra 1950-tallets Norge.

TEATER: Statsteatrets norgeshistoriske serie har nådd sin sjuende episode. «1950 - Spionen» handler om overvåkning og om mental manipulasjon.

Rollegalleriet består av en pianolærerinne (Karoline Krüger), en støvsugerselger (Per Kjerstad), en lege (Kim Sørensen) og en spion (Gard B. Eidsvold). Eller, stopp der. Spol lydbåndet tilbake. Sa vi bare en spion? Etter hvert som handlingen, like deler smart og tøysete, gjør sine omdreininger, skal det også komme fram hvor omfattende både overvåkningen og den skjulte manipulasjonen er, og hvor store konsekvenser den får for de enkelte.

Kjapt og lett

Persondynamikk og beskrivende detaljer bærer preg av den samme kvikke formbevissstheten vi har sett i Statsteatrets seks tidligere forestillinger, skjønt fortellingen er litt enklere og med litt mindre overføringsverdi enn de tidligere har hatt. I sceneområdet, i stor grad mørklagt og med oppmerksomhetsledende sonebelysning, mannskostymer (dress-frakk-hatt-bukseseler-briller) og en scenografi som trekker tanken til svart-hvittfilmen, utspilles raske episoder, bundet sammen av forklarende, observerende kommentarer (tenk Radioteatret møter saklig gjennomgang av mappa di). Lydbåndsovervåkning, med opptak og avspillinger, er i det hele tatt et gjennomgående virkemiddel, betydningsfullt i form som det er i innholdsutvikling. Sentralt står også agentfilm-elementer og aspekter fra Filmavisen, iblandet reklamens forskjønnende framtidsoptimisme og legevitenskapens overbevisning om egen fortreffelighet. Troen på friheten står i kontrast mot den skjulte kontrollen.

Stemningsskapende

Overflatens konformitet er slett ikke til hinder for at enkeltpersoner handler nådeløst ut fra egeninteresse, og drømmen om Amerika er både forskjønnende fantasi og en årsak til mareritt.

Musikalsk brukes evergreens og easy listening, som «As Time Goes by», «All I Have to Do is Dream», «Suspicious Minds», sammen med utdrag fra Bach, Händel, Beethoven, og egenkomponerte stemningsskapere av Karoline Krüger - sistnevnte er også med på å bidra til koblinger mot det som var Radioteatrets glanstid. Kombinasjonen av det tilforlatelig uskyldige og det suggererende, lett, men også inntrengende, er gjennomført ivaretatt, og det har stor komisk virkning når et tomanns mariachiband bryter inn.

Premieren var på Rogaland Teater 3. april 2017. Anmeldelsen er skrevet ut fra Oslo-premiere 19. april 2017, på Oslo Nye Trikkestallen.