«Drake-zoo». Det Norske Teatret i samarbeid med Dieserud/Lindgren.
Av: Maria Tryti Vennerød, musikk av Julian Skar. Med: Sondre Pettersen, Katja
Henriksen Schia, Daniel Rodrigo Nilsen. Regi: Christina Lindgren. Koreografi:
Hanne Dieserud.
KOMMENTAR: Scenekunst for knøtt.
TERNING: FEM
Sansesamling
Et utforskningsrom for småbarn med nysgjerrighet.
TEATER: Tre drager - ikke skumle - møter de minste. «Drake-zoo»s
målgruppe er fra null til tre år, en alder der det å være i verden i seg selv
er stimuli. Slik sett er nok forestillingen like mye rettet mot de voksne, som
kan studere barna opplever og utforsker. «Drake-zoo» er rolig og langsom, men
gir like fullt mål å rette knøttenes mange ulike former for nysgjerrighet mot.
Måter å møte
Under aller
første forestilling av «Drake-zoo» var de fleste barnetilskuerne rundt ett år
gamle, og alle opplevde de på hver sine måter. Noen i ro i et fang, mens de
lyttet (eller ikke lyttet) til Julian Skars drømmende musikk. Noen studerte tak
med mangefargede lys og vegger uten dekorasjon. Noen fulgte mer aktivt med på
utøverne, noen bevegde seg blant dem. Noen søkte blikkontakt, og fikk det. Pettersen,
Nilsen og Schia virker bevisste på å møte blikkene til de barn som oppsøker
det, men lar samtidig de som ikke selv søker det være i fred.
Noen
utforsket omgivelsene, to bevokste øyer, noen balansebrett og flate skåler.
Fargene går i blått og oransje, med noen små innslag av mintgrønt. Muligens har
vannliljebassengene i Botanisk Hage vært en kilde til formideer, det er i alle
fall dem undertegnede tenker på, ved synet av Tormod Lindgrens scenografi.
Kostymene, tegnet av Christina Lindgren, er en blanding av mykt og hardt: Gjennomsiktige
plastvinger, i sin form ikke ulike de drager som en kan la fly i lufta, pyntet
med noe som ser ut som antikvariske pengesedler i en bord langs kanten. Hetter
langs hodene, harde neser det av og til kommer røyk ut av, og myke trikoter med
firkantede skjell - de ser ut som de er lagd i filt - tett i tett.
Undring og
ro
Forestillingen
har lik aksept for alle disse opplevelsesmåtene. Drageutøverne beveger seg,
slik barn rundt året gjerne gjør, hver for seg. Grunnbevegelsene er slike som
barna kunne klart selv, men det er samtidig lagt inn vanskelighetsmomenter nok
til at de blir verd å studere og å undre seg over.
Om musikken
hadde vært skrevet for voksne, kunne den nok blitt brukt som meditasjonsmusikk.
Den etterligner naturlyder, som vindstøt, bølgebrus, dyrs lokkelyder for å få
kontakt med andre dyr. Harmoniske lyder, men ikke i forutsigelige mønstre.
Maria Tryti Vennerøds vers, nyskrevne barnerim, hviskes fram og blir en del av
det musikalske bildet. Ikke framført med vekt på ord, men på lydene i ordene.
Premieren var på Det Norske Teatret 6. april 2017.
No comments:
Post a Comment