April 2017: Drake-zoo

«Drake-zoo». Det Norske Teatret i samarbeid med Dieserud/Lindgren. Av: Maria Tryti Vennerød, musikk av Julian Skar. Med: Sondre Pettersen, Katja Henriksen Schia, Daniel Rodrigo Nilsen. Regi: Christina Lindgren. Koreografi: Hanne Dieserud.

KOMMENTAR: Scenekunst for knøtt.

TERNING: FEM

Sansesamling

Et utforskningsrom for småbarn med nysgjerrighet.

TEATER: Tre drager - ikke skumle - møter de minste. «Drake-zoo»s målgruppe er fra null til tre år, en alder der det å være i verden i seg selv er stimuli. Slik sett er nok forestillingen like mye rettet mot de voksne, som kan studere barna opplever og utforsker. «Drake-zoo» er rolig og langsom, men gir like fullt mål å rette knøttenes mange ulike former for nysgjerrighet mot.

Måter å møte

Under aller første forestilling av «Drake-zoo» var de fleste barnetilskuerne rundt ett år gamle, og alle opplevde de på hver sine måter. Noen i ro i et fang, mens de lyttet (eller ikke lyttet) til Julian Skars drømmende musikk. Noen studerte tak med mangefargede lys og vegger uten dekorasjon. Noen fulgte mer aktivt med på utøverne, noen bevegde seg blant dem. Noen søkte blikkontakt, og fikk det. Pettersen, Nilsen og Schia virker bevisste på å møte blikkene til de barn som oppsøker det, men lar samtidig de som ikke selv søker det være i fred.

Noen utforsket omgivelsene, to bevokste øyer, noen balansebrett og flate skåler. Fargene går i blått og oransje, med noen små innslag av mintgrønt. Muligens har vannliljebassengene i Botanisk Hage vært en kilde til formideer, det er i alle fall dem undertegnede tenker på, ved synet av Tormod Lindgrens scenografi. Kostymene, tegnet av Christina Lindgren, er en blanding av mykt og hardt: Gjennomsiktige plastvinger, i sin form ikke ulike de drager som en kan la fly i lufta, pyntet med noe som ser ut som antikvariske pengesedler i en bord langs kanten. Hetter langs hodene, harde neser det av og til kommer røyk ut av, og myke trikoter med firkantede skjell - de ser ut som de er lagd i filt - tett i tett.

Undring og ro

Forestillingen har lik aksept for alle disse opplevelsesmåtene. Drageutøverne beveger seg, slik barn rundt året gjerne gjør, hver for seg. Grunnbevegelsene er slike som barna kunne klart selv, men det er samtidig lagt inn vanskelighetsmomenter nok til at de blir verd å studere og å undre seg over.

Om musikken hadde vært skrevet for voksne, kunne den nok blitt brukt som meditasjonsmusikk. Den etterligner naturlyder, som vindstøt, bølgebrus, dyrs lokkelyder for å få kontakt med andre dyr. Harmoniske lyder, men ikke i forutsigelige mønstre. Maria Tryti Vennerøds vers, nyskrevne barnerim, hviskes fram og blir en del av det musikalske bildet. Ikke framført med vekt på ord, men på lydene i ordene.

Premieren var på Det Norske Teatret 6. april 2017.