April 2018: Utafor

«Utafor». Det Norske Teatret i samarbeid med Just Unity. Av: Svein Tindberg i samarbeid med ensemblet. Med: Faten Mahdi Al-Hussaini, Yousef Bartho Al-Nahi, Siri Marie Seim Sønstelie, Tor Itai Keilen, Bård Elias Nystøyl, Adanne Lin-ji Ezimoha Sætereie, Sebastian Severin Alstedt, Nicole Genove Fernandez, Vetle Kristiansen, Linde Myklebust Hodne, Kevin Haugan, Hannah Haslie Westenvik, Amisha Kumra. Regi: Svein Tindberg.

KOMMENTAR: Utenfor sett innenfra.

TERNING: SEKS

Til ungdommen, med respekt

Innertier om utenforskap

DOKUMENTARTEATER: Der finnes en usynlig, uoppnåelig normal. En normal som fjernere for noen av oss enn for andre. En normal noen stadig er blitt fortalt de ikke kan bli del av. «Utafor» gir en plattform til fire slike unge. En Utøya-overlever, Siri Sønstelie. En sjia-muslim med hijab og en sunni-muslim med Aspergers, en av dem født inn i religionen, den andre konvertitt, Faten Mahdi Al-Hussaini og Yousef Bartho Al-Nahi, sistnevnte en gang kalt Per Hansen. En jøde som pleide å holde skjult at han er jøde, Tor Itai Keilen. Rundt dem er mengden, gruppen, ni ungdommer som ikke forteller egne historier, men som gir kropper og av og til også stemmer til andre, ikke avklarte avsendere.

Risiko

«Utafor» er et prosjekt med stor fallhøyde. Det kunne ha blitt velment uinteressant, men er blitt engasjerende vellagd: Virkelighetsteater med rørende sider, morsomme sider, tankevekkende sider, overraskende sider og forventede sider, krevende sider og ømme sider. En sjelden gang er en naiv formulering beholdt, slikt som i eldre munner ville smakt av klisjé, men som i en ung en bare lyder oppriktig. Dette er altså unntak, for i all hovedsak er «Utafor» både velformet og velformulert. En tekstlig kollasj av virkelighetsbeskrivelser som til sammen utgjør en temmelig mangfoldig samfunnsbeskrivelse: Jakt etter mening, identitet og tilhørighet.

Scenespråket er mangfoldig, det også. «Utafor» er langt mer enn bare fortellerteater. Den er en fysisk vital fremstilling av det å være en av mange og det å være bare en, i koreografi av Belinda Braza. Torkel Skjærven har stått for lysdesign og scenografi. Scenografien består av en mur, med utseende som av betong. Graffiti nederst, piggtråd øverst. Som i Berlin, Mexico, Jerusalem, eller som langs t-banelinjer gjennom Oslo. Som ved et fengsel i Skien, eller, for den del, en motorvei nær Barcode.

Barneansikter

Sentrale er også seks rektangulære klosser, også de med utseende som av betong. Trolig er de lagd av isopor eller tilsvarende, for de lar seg lett flytte på, og underveis danner de forskjellige typer tilholdssteder som ungdommer uten så mange steder å gå kan kjenne igjen. En trapp, et portrom. Tidvis blir muren til skjerm for foto video, levende bilder og stille bilder, i samspill med levende fremføring. Noe av det er fiktivt, om enn virkelighetsinspirert. Noe er dokumentarisk materiale, blant annet barnebilder, av utøverne selv og av andre som de snakker om. Anders Behring Breivik er en av dem. Thom Alexander Karlsen, som ble drept som IS-kriger i Syria er en annen. Teksten er like fullt et hovedvirkemiddel: Stramt strukturerte vitnemål fra levde unge liv. Hver fortelling har dramatiske vendepunkter, møter eller hendelser som fører til viktig forandring. Innsiktene er personlige, og detaljene er talende, særegne for de enkelte fortellerne, og samtidig tidsbilder som knytter dem til oss alle.

Premieren var på Det Norske Teatret 13. april 2018.

April 2018: Sviker

«Sviker». Haugesund Teater og Scenekraft. Av: Marius Leknes Snekkevåg. Med: Nina Sele og Ola Magnus Gjermshus. Regi: Elsa Aanesen.

KOMMENTAR: Konfrontasjoner med kraft.

TERNING: FEM

Et landssvikoppgjør på nært hold

«Sviker» er et forsøk på å forstå. Det er et vellykket forsøk.

TEATER: Norske Astrid var NS-medlem og frontsøster på tysk side, og hun ble dømt for landssvik. Det får ikke sønnen Torbjørn vite før omtrent sytti år har gått, når Landssvikarkivet - som ble gjort tilgjengelig for offentligheten 1. januar 2015 - åpnes.

Konfrontasjonen mellom mor og sønn er grunnsituasjonen i «Sviker». Nina Sele spiller Astrid. Ola Magnus Gjermshus er mannen hun ser sin sønn, sin pleier, sin ektemann og sin tyske soldatkjæreste i. Begge skuespillerne er langt yngre enn sine rollefigurer. Det har lite å si. Tid, og med det alder, er blitt uviktig for Astrid. For henne er fortiden minst like levende som nåtiden. Valgene hun tok da styrer fortsatt livet hennes nå.

Ord er vendinger

I Marius Leknes Snekkevågs manus er skiftene mellom de ulike virkelighetene subtile. Enkeltord og setninger er nok til å rykke Astrid ut av nåtid og inn i fortid: Ord hun selv bruker nå og brukte da flytter henne, og ord hun hører brukt nå og hørte brukt da flytter henne. Slik blir ord i dobbel forstand vendinger. De gir raske skifter til handlingen. De snur situasjoner og forbinder før og nå.

I Elsa Aanesens regi er skillene mellom situasjonene gjort hardere og skarpere enn i tekst. Gjennom lysbrukens brudd (lysdesign av Trygve Andersen) og gjennom endringer i skuespillernes kroppsspråk eller plassering i rommet, påpekes overgangene mellom tidsplanene. Spillet er preget av aktiv uro. Skuespillerne er i mer eller mindre kontinuerlig bevegelse, kjapt og krapt. De river ned forheng i klar avslørings-symbolikk, de bretter tøy med kraft og aggresjon, de berører hverandre og trekker seg unna hverandre. Sannsynligvis skal all aktiviteten være en kroppsliggjøring av den indre bevegelsen, av følelsesmessig intensitet og nervøsitet, men slik undertegnede ser det, fører iveren oftere til at intensiteten svekkes. Det er som om kunstnerne er redde for at tilskuerne skal kjede seg om der ikke er forandring nok å se på. En slik bekymring er unødvendig: Dette dramaet er sterkt nok i seg selv.

Innsikter

«Sviker» er det tredje skuespillet i Snekkevågs trilogi om andre verdenskrig i Norge. «Rabinowitz» fra 2011 og «Jeg vil vaske verden ren» fra 2017 hadde begge hoveddelen av sin handling lagt til krigstiden, og begge handlet om måter fiendebilder bygges. «Rabinowitz» ble sett fra den som blir definert som fiende, «Jeg vil vaske» så på motivene til den som definerte. «Sviker» tar for seg etterkrigstiden og langtidsvirkningene fra de valg som ble tatt før og under krigen: Astrids skam og traumer, hemmeligholdet skammen har ført henne til, fremmedgjøringen og kommunikasjonsvanskene hemmeligholdet har ført til. Alle tre skuespill er psykologisk innsiktsfulle forsøk på å forstå valg som ble tatt, med bevissthet om langsiktige konsekvenser og et ryddig forhold til forskjellen på det vi nå vet og det vi kan regne med at folk da visste. At etterpåklokskap kan farger unnskyldninger eller forklaringer er noe Snekkevåg demonstrerer gjennom sine personer, men dramaene i seg selv har ikke preg av etterpåklokskap. De overforklarer ingenting, men stiller seg åpne for at flere forklaringer kan være mulige.

Premieren var på Haugesund Teater 12. april 2018.

Mars 2018: Vilde Vite og plastmysteriet

«Vilde Vite og plastmysteriet». Den Nationale Scene. Av: Roe Lauvås jr med musikk av Svein Ragnar Myklebust og Britt-Synnøve Johansen. Med: Stine Robin Berg Hansen, Eirik del Barco Soleglad, Ameli Isungset Agbota, Tormod Løvold, Gerald Pettersen (filmet) og Harald Dahlstrøm (musiker). Regi: Lisa Kent.

KOMMENTAR: Velment, men tynt.

TERNING: TRE.

 

Fort glemt påminnelse

Skal teater ha kraft som holdningskampanje, bør det også ha kraft som teater.

MUSIKAL: Som påminnelse om å sortere søpla kan nok «Vilde Vite og plastmysteriet» ha sin hensikt. Som teateropplevelse og som historiefortelling er den temmelig lett forglemmelig.

Halvhjertet

«Vilde Vite og plastmysteriet» er bruksdramatikk med et åpenbart formål og et åpenbart budskap. Den vil få tilskuerne til å tenke på, og å snakke om, plastforurensning i verdenshavene, og den vil få oss til å sortere ut og å resirkulere vårt eget plastavfall.

Samtidig står forestillingen i fare for å ufarliggjøre sin egen tematikk. Historien får det nemlig til å virke som om problemet er lett å løse: Med effektiv teknologi og god vilje er det meste gjort. Skolejenta Vilde (Stine Robin Berg Hansen) trenger bare gjennomleve noen ganske få komplikasjoner sammen med sin romvesenvenn Eco (Eirik del Barco Soleglad) før de har funnet ut av alt. Mysteriet - hvor det var blitt av en plastfjernemaskin som Vildes havforskermamma (Ameli Isungset Agbota) har funnet opp - er oppklart, og mamma kan komme hjem fra jobb til Vilde og Vildes pappa (Tormod Løvold).

Sluttsangen, som blir framført med invitasjon til publikumskaraoke, og med forsøk på å rime «sorteres» og «resirkuleres», formaner oss uansett om at det er viktig å sortere avfallet.

Beskjedent

Linn Therese Michelsen har designet kostymene for «Vilde Vite og plastmysteriet». I ett av dem, båret av plastmonsteret (Agbota, så tildekket av alle plastlagene at hun er nær ugjenkjennelig) blir det synlig hvor grotesk overlesset en plastansamling kan bli. Det teppet av plastsøppel som i samme scene illustrerer plastøyer i havet (scenografi: Sunniva Bodvin) blir beskjedent i sammenligning, selv om lysbruken (design: Arne Kambestad) utvider omfanget. Tanken om at dette kunne vært mer, en bedre utnyttet mulighet, viltrere, mer leken, mer frastøtende eller mer eventyrlig vekkes her, slik den også vekkes av mange av de øvrige effektene i forestillingen. Mulighetene til å gjøre dette mer fengende er bare delvis brukt.

Premieren var på DNS 21. mars 2018.