Januar 2015: Rytmar frå verdsrommet

«Rytmar frå verdsrommet». Det Norske Teatret i samarbeid med Peter Baden Productions. Av: Carl Morten Amundsen (tekst) og Peter Baden (musikk). Med: Heidi Ruud Ellingsen, Randolf Walderhaug, Ingrid Jørgensen Dragland, Geir Kvarme og Marius Næss. Regi: Audny Chris Holsen.

Poetisk rytmeunivers.

Rom for rytme

«Rytmar frå verdsrommet» er en poetisk, politisk musikkfabel om viktigheten av å gå i takt med egen rytme.

MUSIKKTEATER: All science fiction er politisk metafor, heter det. Den musikalske familieforestillingen «Rytmer frå verdsrommet» er ikke et unntak.

Tiåringen Mikkmikk (Heidi Ruud Ellingsen, igjen med troverdig barnekroppsspråk og -mimikk) og pappa (Randolf Walderhaug) bor i et land der musikk, dans og rytmer er forbudt. Det er det ikke lett å rette seg etter, ikke for far og datter, og ikke for deres overvåkere, rytmepolitiets Fru Sjursen (Ingrid Jørgensen Dragland) og Erstad Olsen (Geir Kvarme). Når trommonauten Perk (Marius Næss) krasjlander med budskapet om at en asteroide er på vei mot jorden, skal det vise seg å bli enda vanskeligere.

Komponist og musiker Peter Baden, også i trommonautkostyme, musikklegger forestillingen live fra sitt utenomsceniske sidebalkongrom. Komposisjonen er, naturlig nok, rytmisk dominert, tempofylt og energisk, med melodiinnslag som gir assosiasjoner til science fiction-filmens stemningsmusikk. Videodesign (Knut Sævik/PB Productions) bidrar til å formidle et astronomisk univers av stjerner og planeter, projisert over, på og rundt Mia Runningens geometriske flerbrukskonstruksjoner. Disse siste viser seg også å være gode samarbeidspartnere for Sigrid Edvardssons koreografi, som mikser inn inspirasjoner fra parkour og streetdance.

Budskapene - at en må lytte til egne instinkter når regler virker urimelige og uforståelige, og at det er barna som er framtidsfrelserne - overrasker neppe noen. Handlingen følger også kjente mønstre fra redder verden-sjangeren. Men underveis ligger flere fine overraskelser, bland annet i velformulerte replikkbetraktninger om frykt og kontroll, i komisk utformede avsløringsscener, og i måtene voksenrollene får lov til å utvikle seg. Den ressurssterke Mikkmikk får oppdage at det ikke bare er hun som kan føle redsel, og at det finnes flere mennesker med indre rytmer de ikke helt vet om de kan eller bør gå i takt med. 

Premieren fant sted på Det Norske Teatret 16. januar 2015.

Januar 2015: Vi tygger på tidens knokler

«Vi tygger på tidens knokler». Nationaltheatret, Amfiscenen. Av: Jonas Corell Petersen i samarbeid med ensemblet. Med: Espen Alknes, Sigurd Myhre, Ole Johan Skjelbred, Olav Waastad. Regi: Jonas Corell Petersen.

Crazyhumor med stort spenn.

   

Eksistensialisme light

«Vi tygger på livets knokler» bruker det lettvint-filosofiske til å gjøre narr av det lettvint-filosofiske.

TEATER: Tre menn (Myhre, Skjelbred, Waastad) har vært på seminar. Med sine motivasjonsutsagn, bevissthetsøvelser, populærpsykologi og mer eller mindre vitenskapelig begrunnet kunnskap opptrer de som en gruppe. Fjerdemann (Alknes) stilles utenfor.

Kan den nyvunne seminarvisdommen gi sammenhenger våre helter før ikke hadde, eller er den bare egnet til å spre svada og skape forvirring? Svaret er ikke vanskelig å gjette.

Samfunnstrend?

«Vi tygger på tidens knokler» er Nationaltheatrets bidrag til Terrorisms-prosjektet, koordinert av Union des Théâtres de l'Europe. Det er som del av dette at teatret samarbeider med israelske Habima, i tillegg til teatre i London, Stuttgart, Reims og Beograd. Palestinske Shiber Hur skulle også vært med, men trakk seg.

Er det så politisk teater? Har det med terrorisme å gjøre?

«Vi tygger…» beskriver en samfunnstendens der selvopptatthet og omtrentlighetskunnskap fører til perspektivløshet og mangel på empati. Det er underholdende - jeg vet ikke om jeg noen gang før har ledd så mye, så intenst eller så overrumplet på teater - men en skal være svært velvillig innstilt for å kalle det viktig. Er en det, kan en si at forestillingen handler om mennesket som natur kontra mennesket som kultur, og at dens grunnmotiver - forståelse og fremmedgjøring - er forutsetninger for fellesskap, både i trygghet og terror. Men da nærmer en seg det abstraherende metanivået som forestillingen finner sin humor i. Banaliteter forkledd som dypsindigheter er nettopp grunnlaget for forestillingens forunderliggjøring.

Digresjonsrikt

Framføringsstilen, som er overspent høydramatisk når innholdet er på sitt mest trivielle, og dempes i retning av det mer naturlige når teksten handler om slikt som angår liv og død, understreker de crazykomiske kontrastene. Pauser og avbrytelser forsterker aksept og avvisning de fire rollefigurene imellom.

I «Vi tygger på tidens knokler» skapes et sammensurium av viktig og uviktig, riktig og uriktig, stort og smått, nåtidig og fortidig. Betraktninger om historie, politikk, antropologi, filosofi, psykologi, religion, biologi og botanikk går over i hverandre. Terminologi fra selvhjelpslitteraturen veksler med retorikk fra kommentarfeltargumentasjonen. Allegorier, myter og metaforer brukes til å blande sammen det som bør forstås billedlig og det som bør forstås bokstavelig.

Her er også elementer som handler om vold, trusler og aggresjon, terrorisme-stikkordet tro. For innholdet sett under ett kan nok «overlevelse» være et nøkkelord. Men likevel: «Vi tygger på tidens knokler» oppleves som ufarlig moro. Det er galskapshumorens mange digresjoner som dominerer. 

Premieren var på Nationaltheatret 15. januar 2015.

Januar 2015: Natten er dagens mor

«Natten er dagens mor». Nationaltheatret i samarbeid med Riksteatret. Av Lars Norén, oversatt av Arne Lygre. Med: Ellen Horn, Emil Johnsen, Glenn André Kaada og Terje Strømdahl. Regi: Kjersti Horn.

Utmattende emosjonelt sanseangrep.

Intensitet ved kokepunktet

«Natten er dagens mor» er en trykkoker av et kjøkkendrama.

TEATER: Lars Noréns selvbiografisk inspirerte nærportrett av en familie uten tillit og uten trygghet er en moderne klassiker i tradisjonen etter Tennessee Williams og Eugene O'Neill. Alkoholikeren Martin (Terje Strømdahl), kona Elin (Ellen Horn) og sønnene Georg (Glenn André Kaada) og David (Emil Johnsen) går ujevnt utmattende ruter i sin lange dags ferd mot natt.

Intenst

Teksten, som er nyoversatt av Arne Lygre, er rik både på indre og ytre drama. Den er også rik på føringer. For eksempel beskrives farens øyeblikk av sentimentalitet som «grusomhetens hvileskjær». Kjersti Horns iscenesettelse (med Heidi Randi Tørressen som dramaturg) ivaretar tolkningsinstruksjonene, men har skrudd opp temperaturen enda noen grader, ved å stryke noen eksterne stemningsmarkører, ved å droppe pause mellom aktene, og ved voldsomme sceneskifter.

De fire ulike personlighetene står tidvis så langt fra hverandre i kommunikasjonsstil at det er vanskelig å tro at de skal kunne være i familie. Tidvis er de så nære hverandre i egenskaper og motivasjon at de blir eksempler på uunngåelig påvirkning. De gjennomgår hver sine desperate følelsesforløp, med uregelmessig utporsjonerte utbrudd av innadvendthet og utagering, aggresjon, uro, nervøsitet, frustrasjon, selvmedlidenhet, mistro, frykt, etterlikning av omsorg, etterlikning av disiplin, fornektelse, håp, kjærlighetserklæringer, nostalgi, etterlikning av nostalgi med det formål å manipulere, pessimisme, skuffelse, savn, voldsutøvelse og hysteri. De fire forløpene gir forestillingen en uforutsigbar intensitet. Den blir som en kontinuerlig kjøkkenkvern av påkjenninger. Noen ganger speiles tidligere hendelser. Noen ganger intensiveres de, eller perspektivet på dem utvides.

Sanseangrep

«Natten er dagens mor» er ikke uten humor - her er pinlighetshumor, situasjonshumor, skarpe replikker og innslag av absurditet - men heller ikke vittighetene fungerer befriende, og det er de nok heller ikke ment å gjøre. Som alvoret uttrykker humoren persongalleriets smerte og håpløshet, i beklemmende stunder av innsikt og ærlighet. På et tidspunkt beskylder mor Elin far Martin for å sjangle slik at han ikke engang kan gå rett til helvete. Der er aldri tvil om at det er dit det hele går.

Forestillingen er en styrkeprøve, både emosjonelt og i sitt angrep på sansene. Lyd- og lyseffekter, innimellom av potensielt migreneframkallende styrke, virker som overganger mellom scener, og samtidig som fysiske uttrykk for yngstesønnen Davids fantasiflukt. Direktesendt filmbruk lar flere parallelle handlinger pågå uten brudd i fortellerflyten, og matlaging, med tilhørende påtrengende lukter, tar publikum enda tettere inn i kjøkkenet.

Premieren var på Nationaltheatret 14. januar 2015. «Natten er dagens mor» vises på Norgesturné med Riksteatret fra 25. februar.

Januar 2015: Brand

«Brand». Det Norske Teatret. Av: Henrik Ibsen, oversatt av Edvard Hoem. Med: Svein Tindberg, Agnes Kittelsen, Britt Langlie, Mads Ousdal, Ingvild Holthe Bygdnes m.fl. Regi: Kjetil Bang-Hansen.

Granskende idéteater om menneskelighet og mening.

Innsikt i unntaksmennesket

«Brand» er billedrikt tanketeater om overgangen mellom idealisme og fundamentalisme.

TEATER: Kjetil Bang-Hansen regisserer «Brand» som et forsøk på å forstå hva som beveger den ensporede. Brand søker mening i absolutter. Dette fjerner ham fra menneskene rundt ham, men det gjør ham bare mer desperat i jakten på utvetydige svar.

Allegorier

Det Norske Teatrets «Brand» er teater som spiller på billedkunstens allegoriske symbolkraft. Krefter og motkrefter, prinsipper og prinsippløshet, danner motiver for mennesker og i miljøer. John-Kristian Alsakers scenografi er skulpturell, kantete og hard, med flere referanser til Jan Groths sceneteppe. I formenes skarpe brudd er splittelsen, mellom Brand og de andre, og i Brand (den splittelsen han frykter så, og som han tror han kan stå imot i sitt krav om alt eller ingenting) visualisert. Fargeskalaen går stort sett i steintoner. Dette er en kald, brutal idéverden, Brands kalde, brutale idéverden.

Birollegalleriet framstår som idérepresentasjoner mer enn som personligheter. Slik synliggjøres det at mennesket Brand neppe er i stand til å se dem som annet, slik han heller ikke har den store forståelse av seg selv utover sin rolle som dommer, demagog og refser. Dette er ikke bare en person som vokser mens han taler, men en som trenger å tale for å ha noe å vokse i. Svein Tindbergs rolletolkning vektlegger det ensomme i Brand, utenforskapet. Bare i Agnes (spilt av Agnes Kittelsen) ser Brand et menneske som kan forstå ham. Det hun ser i ham - han er mennesket som vekker hennes vilje til alvor - presser henne til å gi mer enn hun har.

Tid og tilpasning

I kostymer og enkelte rekvisitter er forestillingen knyttet til vår samtid. Den glatter ikke over det som i 2015 vil framstå som åpenbart - at når Brand ofrer mor, barn og kone, er det mor, barn og kone som bøter med liv. Det er sjelden bare fanatikeren som betaler fanatismens pris. Samtidig respekterer oppsetningen idégrunnlaget fra Ibsens 1866, tanker om mannen som sin kones foresatte og kvinnen som sin manns underordnede, om religionen som samfunnsregulerende system, og om etterlivet som allment akseptert fortsettelse. Dette kan sees som anakronistisk, eller som ytterligere understreking av at ideer forandrer seg, og at mennesket - fundamentalisten kanskje, kanskje ikke unntatt - må tilpasse seg forandringene.

Teksten er kraftig komprimert, på måter som tydeliggjør tolkningene. Edvard Hoem har jevnt over lagt sine nynorske ordvalg nær Ibsens vendinger, men han bryter ofte med ordstillingen i de mest kjente sitatene. Trolig er hensikten å få publikum til å lytte til innholdet i det som blir sagt heller enn å la seg bedøve av velkjente formuleringer.

Premieren var på Det Norske Teatret 9. januar 2015.