Januar 2015: Vi tygger på tidens knokler

«Vi tygger på tidens knokler». Nationaltheatret, Amfiscenen. Av: Jonas Corell Petersen i samarbeid med ensemblet. Med: Espen Alknes, Sigurd Myhre, Ole Johan Skjelbred, Olav Waastad. Regi: Jonas Corell Petersen.

Crazyhumor med stort spenn.

   

Eksistensialisme light

«Vi tygger på livets knokler» bruker det lettvint-filosofiske til å gjøre narr av det lettvint-filosofiske.

TEATER: Tre menn (Myhre, Skjelbred, Waastad) har vært på seminar. Med sine motivasjonsutsagn, bevissthetsøvelser, populærpsykologi og mer eller mindre vitenskapelig begrunnet kunnskap opptrer de som en gruppe. Fjerdemann (Alknes) stilles utenfor.

Kan den nyvunne seminarvisdommen gi sammenhenger våre helter før ikke hadde, eller er den bare egnet til å spre svada og skape forvirring? Svaret er ikke vanskelig å gjette.

Samfunnstrend?

«Vi tygger på tidens knokler» er Nationaltheatrets bidrag til Terrorisms-prosjektet, koordinert av Union des Théâtres de l'Europe. Det er som del av dette at teatret samarbeider med israelske Habima, i tillegg til teatre i London, Stuttgart, Reims og Beograd. Palestinske Shiber Hur skulle også vært med, men trakk seg.

Er det så politisk teater? Har det med terrorisme å gjøre?

«Vi tygger…» beskriver en samfunnstendens der selvopptatthet og omtrentlighetskunnskap fører til perspektivløshet og mangel på empati. Det er underholdende - jeg vet ikke om jeg noen gang før har ledd så mye, så intenst eller så overrumplet på teater - men en skal være svært velvillig innstilt for å kalle det viktig. Er en det, kan en si at forestillingen handler om mennesket som natur kontra mennesket som kultur, og at dens grunnmotiver - forståelse og fremmedgjøring - er forutsetninger for fellesskap, både i trygghet og terror. Men da nærmer en seg det abstraherende metanivået som forestillingen finner sin humor i. Banaliteter forkledd som dypsindigheter er nettopp grunnlaget for forestillingens forunderliggjøring.

Digresjonsrikt

Framføringsstilen, som er overspent høydramatisk når innholdet er på sitt mest trivielle, og dempes i retning av det mer naturlige når teksten handler om slikt som angår liv og død, understreker de crazykomiske kontrastene. Pauser og avbrytelser forsterker aksept og avvisning de fire rollefigurene imellom.

I «Vi tygger på tidens knokler» skapes et sammensurium av viktig og uviktig, riktig og uriktig, stort og smått, nåtidig og fortidig. Betraktninger om historie, politikk, antropologi, filosofi, psykologi, religion, biologi og botanikk går over i hverandre. Terminologi fra selvhjelpslitteraturen veksler med retorikk fra kommentarfeltargumentasjonen. Allegorier, myter og metaforer brukes til å blande sammen det som bør forstås billedlig og det som bør forstås bokstavelig.

Her er også elementer som handler om vold, trusler og aggresjon, terrorisme-stikkordet tro. For innholdet sett under ett kan nok «overlevelse» være et nøkkelord. Men likevel: «Vi tygger på tidens knokler» oppleves som ufarlig moro. Det er galskapshumorens mange digresjoner som dominerer. 

Premieren var på Nationaltheatret 15. januar 2015.