«Vi som føler annleis». Det Norske Teatret. Av: Carl Johan
Karlson. Med: Ola G. Furuseth, Gard Skagestad, Paul-Ottar Haga, Ingunn B. Øyen
og Bernhard Ramstad. Regi: Carl Johan Karlson.
Teater som empatisk essay.
Skrått blikk på skeivt liv
«Vi som føler annleis» har innsikt og gir innsikt.
TEATER: «I kveld skal vi ta for oss temaet homofili»,
erklæres det fra scenen. Fem skuespillere, for øyeblikket som forskere, forbereder
sitt publikum. De skal ikke snakke om de lesbiske (men det gjør de, om bare
litt), ikke om den internasjonale situasjonen (men det gjør de også, om også bare
litt). De skal ikke diskutere statistikker (men opplyser «fem prosent»). Hva
skal de?
De skal vise oss det spesifikke i de(n) homofile mannserfaringen(e).
De skal også komme til å formidle hvor mye disse erfaringene har felles med
andre kjærlighetserfaringer.
Klokt og klart
«Vi som føler annleis» kan beskrives som et scenisk essay om
menn som elsker menn. Det er et humoristisk, klokt, empatisk og vitalt essay.
Det er begrepsbevisst og formidlingsorientert. Det er personlig og mangfoldig. Det
redegjør til og med for sitt eget kildemateriale.
Forestillingen starter med Bernhard Ramstad som døende,
tilbakeskuende 51-åring i 1888: Pontus Wikner, homofil mann gift med en
forståelsesfull kvinne, melankolsk reflekterende. I resten av forestillingen er
det unge mannlige homofiles erfaringer i det moderne Skandinavia som står i
sentrum, fra førpubertal fase til ung voksenalder. Kanskje som en naturlig
følge av dette handler forestillingen mer om ensomheten enn om tosomheten, mer
om jeg-et - altså identiteten - enn om vi-et, fellesskapet. Lengselen etter
kjærligheten har fått større plass enn den faktiske kjærligheten.
Forestillingen framføres innenfor Scene3-formatets
minimalistiske, skuespiller-fokuserte ramme. Gard Skagestads Ole og Ola G.
Furuseths Lars er en slags gjennomgangsfigurer, i to adskilte hovedhistorier.
Raske rolleskifter og intelligente redigeringer mellom disse og flere andre,
mindre og mer episodiske innslag, gir et inntrykk av større erfaringsbredde enn
det «Vi som føler annleis» strengt tatt inneholder.
Temabredde
Det handler om natur og kultur, innenforskap og utenforskap.
Underveis berøres temaer som religion og rettigheter, aksept, selvaksept og
falsk aksept, forholdet mellom barn og foreldre, selvmordstanker, aversjonsterapi,
homofobi og skrekkpropaganda, miljøinterne statusforskjeller, imagebygging og
subtile signaler, hemmelighold og hatvold, ulike former for konformitet og
ulike former for avvik. Positive (tenk «homser er så kreative og så gøyale») og
negative (tenk «AIDS og analvorter») fordommer belyses. Menneskelige stereotyper
og stereotypiske miljømarkører (Melodi Grand Prix, Pride-kostymer) behandles
med humor. Små formdetaljer har stor virkning. Tenåringens forelskelse har
lydfølge av popmusikk, noen-og-tjueåringens representeres av lyden av
hjerteslag.
No comments:
Post a Comment