Februar 2015: I einsemda på bomullsmarkene

«I einsemda på bomullsmarkene». Det Norske Teatret. Av: Bernard-Marie Koltès, oversatt av Sylfest Lomheim, musikk av Lady Hardanger. Med: Lasse Kolsrud og Hallvard Holmen. Regi: Tormod Carlsen. Ensom avstand.

Skam til salgs

Dehumaniserende distanseringsgrep dyrkes i «I einsemda på bomullsmarkene».

TEATER: Moralen er: En kan ikke kjøpe verdighet. Men en kan både kjøpe og selge seg inn i fornedrelse.

To menn møtes: Selgeren, spilt av Lasse Kolsrud, kjøperen, spilt av Hallvard Holmen. Begge ønsker noe fra den andre. Det får dem begge til å føle ydmykelse og gjør dem begge aggressive. Men fordi hver trenger den andre for å få sitt ønske oppfylt, fortsetter forhandlingen.

Retorisk reduksjon

Selgerens motiv er penger. Hva er varen? Det får ikke publikum vite, men vi vet at transaksjonen er skamfylt for begge. Sex, dop, våpen, drap på bestilling? Alt er mulig. Tormod Carlsen har plantet hint om ulike alternativer. En sekvens med grilling og spising av marshmallows kan tolkes som en antydning om dop. At Kolsrud legger hånda på Holmens kne og beveger den oppover mens han snakker om maskulinitet og kjønn kan ses som en pekepinn om sex. En pistol i en Rema-pose og den samme posen brukt som angrepsmiddel, kan være en indikasjon på våpen eller drap. Det er ikke det viktige. «I einsemda...» konsentrerer seg om selve forhandlingssituasjonen.

Stykket kan tolkes som et bilde på klassekamp mellom mennesker med ulik tilgang til økonomiske ressurser, og som en posisjonskamp mellom etnisiteter. I flere tidligere oppsetninger har selgeren vært spilt av en svart mann, kjøperen av en hvit. Teksten indikerer ujevn sosial status de to imellom: Kjøperen er velstående, selgeren ikke. Kjøperen er vel ansett, selgeren ikke. Begge er intellektuelt oppegående, strategisk bevisste og veltalende.
I Det Norske Teatrets versjon av stykket er ytre statusmarkører - og med dem, signaler om at dette kan være ment som en samfunnsmetafor - i stor grad fraværende. Samtidig demper tidsforskyvende distanseringsgrep aspektene av psykologisk drama og begrenser situasjoner til retorikk.

Avstandsgrep

Både for regissør Tormod Carlsen og for scenograf/kostymedesigner/lysdesigner Heidi Dalene er forestillingen en diplomoppgave: Han er nær ferdigutdannet ved registudiet på Kunsthøgskolen i Oslo, hun ved scenografistudiet ved Akademi for Scenekunst i Østfold. Begge har valgt løsninger der teatralitet påpekes, men også forsøkes oppløst. I spill og scenografi er en lang rekke fremmedgjøringsvirkemidler lagt inn. At skuespillerne vender seg mot publikum heller enn hverandre, slik at replikker blir til prekener mer enn forsøk på gjensidig kommunikasjon, er et formgrep vi ofte har sett i bruk de siste årene. Her videreføres samme tankegang i en symbolsk badmintonkamp der ingen prøver å sentre til den andre. I stedet sprer de badmintonfluer i scenearealet rundt seg.

Miljørammen kan minne om en ikke-realistisk gjengivelse av et pauseareal på et kjøpesenter, med en lenestol, flere høyttalere og vifter. I bakgrunnen henger et Rema-skilt. Kjøpesentermotivet brukes også i dramaturgiske brudd når reklamelignende lydannonseringer avspilles over høyttaleranlegget. To ganger trilles en drikkevogn inn på scenen, og publikum oppfordres til å komme fram for å få seg noe å drikke. Slikt forstyrrer tidsoppfatningen. Det signaliserer at mer tid har passert mellom kjøper og selger enn mellom publikum og aktører. Men også miljøet motsier og oppløser seg selv. I bakre del av scenen, mellom en ansamling vifter, stiger brå utbrudd av røyk flere ganger fra en røykmaskin. I strid med sin utforming viser en høyttaler seg å fungere som grill. Haiformede, fjernstyrte ballonger svever inn over scenen fra hver sin kant.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kjøper og selger føler behov for å distansere seg fra hverandre, og fra den intime delingen av en hemmelighet den transaksjonen de skal inngå innebærer. Hvorfor Carlsen og Dalene mener at så mange og så sterke distanseringsgrep trengs i forestillingen er ikke like klart.

Premieren var på Det Norske Teatret 20. februar 2015.