Februar 2015: Peer, du lyver!

«Peer, du lyver!». Riksteatret. Av Toril Solvang etter Henrik Ibsen, musikk av Stefan Johansson. Med: Gunnar Eiriksson, Helga Guren, Ellen Andreassen m.fl. Regi: Jakob Höglund.

Lekent alvor.

Peersonlig utvikling

Når Riksteatret omskaper «Peer Gynt», tas barnet på alvor. Det gjelder både barnet på scenen og barnet i salen.

MUSIKKTEATER: Peer (Gunnar Eiriksson) er et barn som synes det er vanskelig å være barn. Han har så mye fantasi, og han har så mange grunner til å like fantasien bedre enn virkeligheten. Peer har en mamma (Helga Guren) som ikke helt får til å være mamma, og en pappa han ikke kjenner. Han blir ertet på skolen, og han pleier å stikke av. En dag skjer det noe som gjør at han rømmer hjemmefra for alvor.

Selvstendig

Toril Solvangs nydramatisering stiller seg selvstendig til Ibsens tekst. Hun fyller ut det vi vet om Peer Gynts barndom og viderefører Ibsen-temaene i situasjoner og former som er lett gjenkjennelige for en yngre aldersgruppe. En og annen Ibsen-formulering er samplet inn, men også i replikker er dette en nydiktning på egne bein.

Stefan Johanssons musikk lar skuespillerne - som alle spiller minst to instrumenter hver - utforske en sjangerbredde som stemmer overens med Peers utforskning av egen historie.

Teateruttrykket tilhører musikkteatret, fortellerteatret og det fysiske teatret i omtrent like stor grad, og scenografien (Sven Haraldsson) er såpass naken at publikum blir nødt til å bruke sin egen fantasi. Et blått frynseforheng og en mengde sirkel- og klosseformede puter utgjør de viktigste elementene. Putene brukes til å bygge skolepulter, bursdagskake og pyramider, blant mye annet, med en fleksibilitet som speiler den positive siden av Peers personlighet; evnen til tilpasning.

Sterkt ensemble

«Peer, du lyver!» er en ensembleforestilling med tett samarbeid mellom hovedrolleinnehavere - Gunnar Eirikssons Peer, Helga Gurens Åse, Ellen Andreassens Solveig - og medspillere. Jakob Höglund bygger situasjoner og stemninger gjennom birollegalleriets reaksjoner på hovedkonfliktene. Eiriksson gir et dynamisk, sympatisk og mangesidig portrett av tittelrollen, her en ti år gammel gutt som forsøker å finne svar på spørsmålene i sitt eget liv. Handlingen er lagt til et uspesifisert sted i dagens Norge, og skuespillerne bruker et utvalg ulike dialekter. Höglund har dessuten latt Ingrid spilles av en mannlig skuespiller (Philip Bøckmann) og Mads av en kvinnelig (Anna Strand Andersen), uten at det gjøres noe stort poeng av. I seg selv blir dette et fint aspekt, som både viser at det vi representerer for andre ikke alltid er det vi selv føler oss som, og at det finnes mange måter å være normal på.

De voksne som ser «Peer, du lyver!» vil sannsynligvis allerede vite at han skal bli til en voksen som ikke vil oppføre seg som en voksen. Men en trenger langt ifra kjenne den voksne «Peer Gynt» for å leve seg inn i barne-Peers vanskeligheter. «Peer, du lyver!» tar barnet på alvor. Forestillingen gir tillit til sin Peer og hans omgivelser, og til deres evne til å finne sine egne veier. Den stoler samtidig på at barnepublikum er i stand til å se alvoret bak leken.

Premieren var på Riksteatret 11. februar 2015. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven 10. februar.