«De tre musketerer». Folketeateret/Scenekvelder. Av
Alexander Mørk-Eidem etter Alexandre Dumas, musikk av en lang rekke ulike
80-tallskomponister. Med: Benjamin Helstad, Mattis Herman Nyquist, Robert
Skjærstad, Henrik Rafaelsen m.fl. Regi: Alexander Mørk-Eidem. Musikalsk
ansvarlig: Andreas Utnem.
TERNING: FEM
TERNING: FEM
Referansetett 80-tallsfest.
Framover til fortiden
1980-tallet var ikke dødt. «De tre musketerer» rocker det til live.
MUSIKAL: Kitsch er smakløshet uten selvinnsikt. Camp er ironisk lek med den samme dårlige smaken. Med den demonstrerer en hvor god forståelse en har av kodene, samtidig som en tar det pinlige ut av «guilty pleasure». Bare fornøyelsen står igjen.
Dette er prinsippet «De tre musketerer»-musikalen bygger på. Dumas-intrigene er brukt som utgangspunkt og ramme for barokt overdådige musikknumre som hver kunne ha vært MTV-videoer i MTVs første tiår, i en 1980-tallskavalkade av de mest klisjéfråtsende referanselekne.
«De tre musketerer» morer seg, og oss, med et gjensyn med
1980-tallskulturen - reflektert gjennom vårt eget tiårs
metamoro-i-retromoro-blikk. Humoren gir seg uttrykk i kostymer - skapt av Maria
Gyllenhoff, med stor sans for motehistoriens fortidsfadeser - i tekst og i
fysisk framstilling - ofte med billige sexpoenger og nesten like ofte
ironiserende over eller tøysende med billige sexpoenger.
Målgruppe
Jeg sier 1980-tallet. En og annen nyere låt er her også. Men den fremste målgruppa for musikalen er nok oss som er eldre enn Benjamin Helstad (D'Artagan) og yngre enn Robert Skjærstad (Porthos). «De tre musketerer» er en jukeboksmusikal - tidsperioden tatt i betraktning burde en kanskje si en opptakskassettmusikal - som bruker allerede kjente låter til å fortelle historien. Det er snakk om listetopper og nesten-listetopper. Blant dem, «Material Girl», «Uptown Girl», «Like a Virgin», «Time after Time», «Born to be Wild», «London Calling», «Carrie». Pop-folk og rockere kjemper om makten, i noenlunde forent front mot punkrockerne, og hver sang er plassert i tilstrekkelig relevant kontekst til å utvide situasjonstegningen enda litt mer enn det de noe episodiske scenene i seg selv rekker over.
Men referanseleken er ikke bare musikalsk. Den får mest ut av forestillingen, den som er i riktig aldersgruppe til å kjenne igjen elementer i koreografi (Roine Söderlundh), kostymer (som nevnt: Gyllenhoff), sminke (maske og parykker av Haakon Sitje) og sceneoppbygging (Alexander Mørk Eidem er ansvarlig både for dramatisering og regi) - og å knytte dem sammen med de riktige filmene, musikkvideoene, kjendishistoriene, tv-programmene og resten av 1980-tallskulturen.
Mye moro
Det er underholdende. Tempoet oppleves som høyt, med hurtig handlingsutvikling gjennom konspirasjoner og kjærlighet, maktkamp og moralske dilemmaer. Dumas' plottproblemer og mer melodramatiske vrier får sitt tilsvar gjennom såpeoperavirkemidler og forklarende - eller uforstående - sidekommentarer fra aktørene. Sluttresultatet kunne likevel, med fordel, ha vært strammet noe inn. «De tre musketerer» bruker drøye tre timer (iregnet premiereforsinkelser, tre timer og ett kvarter) og utdrag eller komplette framføringer av drøyt femti sanger på å fortelle sin historie.
I skuespill og i sang er kvalitetsnivået høyt. Det er ikke bare de fire sentrale rollene - D'Artagan (Helstad) og bandkompisene (altså, musketerene) Porthos (Robert Skjærstad), Aramis (Mattis Herman Nyquist) og Athos (Henrik Rafaelsen) - gjenkjennbart typete hver på sitt vis - som oppleves som viktige. Nesten like sentrale er Eindride Eidsvolds konspiratoriske Michael Jackson-kardinal og hans sidekicks Mylady (Ellen Dorrit Petersen) og Rochefort (Nader Khademi), som alle sammen også ville ha passet ypperlig inn i en parodi på James Bond-skurker. Khademi utmerker seg med naturlig avslappet kontakt med salen.
Jeg sier 1980-tallet. En og annen nyere låt er her også. Men den fremste målgruppa for musikalen er nok oss som er eldre enn Benjamin Helstad (D'Artagan) og yngre enn Robert Skjærstad (Porthos). «De tre musketerer» er en jukeboksmusikal - tidsperioden tatt i betraktning burde en kanskje si en opptakskassettmusikal - som bruker allerede kjente låter til å fortelle historien. Det er snakk om listetopper og nesten-listetopper. Blant dem, «Material Girl», «Uptown Girl», «Like a Virgin», «Time after Time», «Born to be Wild», «London Calling», «Carrie». Pop-folk og rockere kjemper om makten, i noenlunde forent front mot punkrockerne, og hver sang er plassert i tilstrekkelig relevant kontekst til å utvide situasjonstegningen enda litt mer enn det de noe episodiske scenene i seg selv rekker over.
Men referanseleken er ikke bare musikalsk. Den får mest ut av forestillingen, den som er i riktig aldersgruppe til å kjenne igjen elementer i koreografi (Roine Söderlundh), kostymer (som nevnt: Gyllenhoff), sminke (maske og parykker av Haakon Sitje) og sceneoppbygging (Alexander Mørk Eidem er ansvarlig både for dramatisering og regi) - og å knytte dem sammen med de riktige filmene, musikkvideoene, kjendishistoriene, tv-programmene og resten av 1980-tallskulturen.
Mye moro
Det er underholdende. Tempoet oppleves som høyt, med hurtig handlingsutvikling gjennom konspirasjoner og kjærlighet, maktkamp og moralske dilemmaer. Dumas' plottproblemer og mer melodramatiske vrier får sitt tilsvar gjennom såpeoperavirkemidler og forklarende - eller uforstående - sidekommentarer fra aktørene. Sluttresultatet kunne likevel, med fordel, ha vært strammet noe inn. «De tre musketerer» bruker drøye tre timer (iregnet premiereforsinkelser, tre timer og ett kvarter) og utdrag eller komplette framføringer av drøyt femti sanger på å fortelle sin historie.
I skuespill og i sang er kvalitetsnivået høyt. Det er ikke bare de fire sentrale rollene - D'Artagan (Helstad) og bandkompisene (altså, musketerene) Porthos (Robert Skjærstad), Aramis (Mattis Herman Nyquist) og Athos (Henrik Rafaelsen) - gjenkjennbart typete hver på sitt vis - som oppleves som viktige. Nesten like sentrale er Eindride Eidsvolds konspiratoriske Michael Jackson-kardinal og hans sidekicks Mylady (Ellen Dorrit Petersen) og Rochefort (Nader Khademi), som alle sammen også ville ha passet ypperlig inn i en parodi på James Bond-skurker. Khademi utmerker seg med naturlig avslappet kontakt med salen.
Dronningen (Kjersti Botn Sandal) og hennes kammerpike,
D'Artagans kjærlighet Caroline (Andrea Bræin Hovig) er begge tegnet som aktivt
handlende typer, og Trond Høvik og Trond Fausa Aurvåg tolker to distinkte
komedieroller hver, sistnevnte med en slik overflod av skrullevirkemidler at
det i en annen sammenheng kunne blitt for mye. Her oppleves det som kurant. Det
er jo 1800-tallsmelodrama i 1980-tallsdrakt det er snakk om.
Premieren var på Folketeateret 11. februar 2015.
No comments:
Post a Comment