«Helter». Haugesund Teater. Av: Birgit Amalie Nilssen
(manus) og Odin Staveland (musikk). Med: Britt-Synnøve Johansen, Madeleine F.
Røseth, Tomos Young m.fl. Regi: Birgit Amalie Nilssen. Musikalsk ansvar: Odin
Staveland.
Ujevnt.
TERNING: FIRE
Diagnose både og
Haugesund Teaters «Helter» har både sterke og svake scener.
MUSIKAL: Det er vanskelig å lage vesentlig teater om livets slutt uten å bli overtydelig sentimental eller velment banal.
Mest vellykket er «Helter» når den kontrasterer normalitet og unntakstilstand - en slurk av yndlingskaffen kontra åtte prosents mulighet for å leve mer enn ett år.
Når den skildrer desperasjon og motløshet er den lett å tro på. Dårligst lykkes den når den forsøker å vise mestringsstrategier.
Avgrenset
Mest vellykket er «Helter» når den kontrasterer normalitet og unntakstilstand - en slurk av yndlingskaffen kontra åtte prosents mulighet for å leve mer enn ett år.
Når den skildrer desperasjon og motløshet er den lett å tro på. Dårligst lykkes den når den forsøker å vise mestringsstrategier.
Avgrenset
Persongalleriet er tilstrekkelig spinkelt beskrevet til at skikkelsene
kan være hvem som helst. Deg. Venninna di. Naboen din. Et familiemedlem.
Dette valget er ikke nødvendigvis et dårlig et, ikke her: At skikkelsene er på skissenivå gjør at man kan lese egne egenskaper inn i dem. I løpet av livet vil en av tre få kreft. Tematikken for «Helter» bør med andre ord angå de fleste av oss. Skjer det ikke med deg, skjer det med noen som står deg nær. Men nettopp de som står en nær - familie, venner, pårørende - er forunderlig fraværende fra fortellingen.
«Helter» har valgt å vektlegge pasienter og personale, i et avgrenset sykehusunivers. Vi får høre om livet utenfor, men bare i liten grad se det, som filmklipp på bakveggen. I stor grad framstilles menneskene utenfor som nettopp utenfor. Uforstående, ofte ufølsomme. (Det gjelder også noen av helsearbeiderne.)
Dette er nok en reell opplevelse for mange i sykehussenger. Men det gjør «Helter»-skikkelsenes liv mer innskrenkede enn godt er.
Dette valget er ikke nødvendigvis et dårlig et, ikke her: At skikkelsene er på skissenivå gjør at man kan lese egne egenskaper inn i dem. I løpet av livet vil en av tre få kreft. Tematikken for «Helter» bør med andre ord angå de fleste av oss. Skjer det ikke med deg, skjer det med noen som står deg nær. Men nettopp de som står en nær - familie, venner, pårørende - er forunderlig fraværende fra fortellingen.
«Helter» har valgt å vektlegge pasienter og personale, i et avgrenset sykehusunivers. Vi får høre om livet utenfor, men bare i liten grad se det, som filmklipp på bakveggen. I stor grad framstilles menneskene utenfor som nettopp utenfor. Uforstående, ofte ufølsomme. (Det gjelder også noen av helsearbeiderne.)
Dette er nok en reell opplevelse for mange i sykehussenger. Men det gjør «Helter»-skikkelsenes liv mer innskrenkede enn godt er.
Avsporing
Teksten er av variabel kvalitet, med en språklig blanding av offisiell,
stiv legeterminologi, direkte, tydelige følelseserklæringer og mer eller
mindre gjennomtenkt filosofering. En og annen slående replikk er her, men ofte sliter «Helter» med å få sagt det den vil si, både i ord og i historieutvikling.
Aller tydligst er dette i den keitete kjærlighetshistorien mellom legen (Jesper Malm) og hans ekskjæreste, nå pasient (Britt-Synnøve Johansen).
For noen kan nok denne bihistorien være en velkommen pustepause, kanskje en menneskeliggjøring av mannen i den hvite frakken.
For undertegnede er den en unødig avsporing, som undergraver troverdigheten til rollefigurene og gjør meg mer likegyldig innstilt til dem begge.
Darren Roystons koreografi er udelt vellykket. I bevegelsene formidles mange av de følelsene «Helter» har tungt for å finne de riktige ordene for. Her vises smerte, håp, forvirring og overganger fra en tilstand til den neste.
Grepet med å la en svartkledd Tomos Young bevege seg blant de hvitkledde, som en ventende dødsengel, er uttrykksfullt, uhyggeskapende og effektivt.
Aller tydligst er dette i den keitete kjærlighetshistorien mellom legen (Jesper Malm) og hans ekskjæreste, nå pasient (Britt-Synnøve Johansen).
For noen kan nok denne bihistorien være en velkommen pustepause, kanskje en menneskeliggjøring av mannen i den hvite frakken.
For undertegnede er den en unødig avsporing, som undergraver troverdigheten til rollefigurene og gjør meg mer likegyldig innstilt til dem begge.
Darren Roystons koreografi er udelt vellykket. I bevegelsene formidles mange av de følelsene «Helter» har tungt for å finne de riktige ordene for. Her vises smerte, håp, forvirring og overganger fra en tilstand til den neste.
Grepet med å la en svartkledd Tomos Young bevege seg blant de hvitkledde, som en ventende dødsengel, er uttrykksfullt, uhyggeskapende og effektivt.
Premiere var på Festiviteten i Haugesund 27.09.2012.
No comments:
Post a Comment