Oktober 2012: Snødronningen

«Snødronningen». Den Nationale Scene. Av Vidar Magnussen (tekst) og Julian Berntzen (musikk) etter H.C. Andersen. Med: Katrine Dale, Pål Rønning, Siren Jørgensen m.fl. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ansvarlig: Jan Kåre Hystad.

Et varmt vintereventyr

TERNING: FIRE

Eventyr i episoder

Den Nationale Scenes «Snødronningen» er en eventyrfortelling full av fine bilder.

MUSIKAL: «Snødronningen» er bygd opp som en hinderløype av forstyrrelser som Gerda (Katrine Dale) må gjennom før hun kan finne vennen Kai (Stian Isaksen). Han forsvant den natten trollspeilet sprakk og verden ble litt kaldere. Nå er han fange hos den onde snødronningen (Siren Jørgensen), men det vet ikke Gerda. Hun vet bare at hun må finne ham, og hun trekkes mot nord.

Dyrebar kråke

Vidar Magnussen evner å tillegge dyr troverdige menneskelige egenskaper (tidligere vist i «Jungelboken»). Det gjør han også i «Snødronningen». Pål Rønnings språkmektige kråke er oppsetningens mest gjennomførte rolleskikkelse; nysgjerrig, lojal og kreativ blir han Gerdas nyttigste og mest trofaste følgesvenn. Eirik del Barco Soleglads reinsdyr (med nøkternt sinnelag, saktmodig røst og finnmarksdialekt) er også et festlig bekjentskap. Med en dramaturgi som består av en lang rekke møter med en lang rekke ulike mennesker i ulike miljøer er det ikke til å unngå at et flertall av de menneskelige skikkelsene blir av stikkordstypen, men også de mest sentrale figurene er spinkelt skissert; den modige, varme Gerda, den motstandsdyktige og lengtende Kai og den ondsinnede, skumle Snødronningen. Dette er et minus, for selv om «Snødronningen» er handlings- og ikke persondrevet, skulle vi gjerne blitt litt bedre kjent med hovedpersonene.

Miljø

Miljøskildringen er det ingenting å utsette på. Visuelt består «Snødronningen» av mange vakre scener. Ofte serveres bilder i bildet, og det skjer at nye scener starter i pågående scener, noe som bidrar til tempo og driv og letter de mange miljøskiftene. Ingrid Nylanders lekne kostymer, med valg av ulike stiler og ulik fargeskala for de ulike miljøene, er fantasieggende og oppfinnsom. Eli Stålhånds koreografi er fartsfylt og funksjonell. Men det er Arne Kambestads lysdesign, som henter nordlyset inn i teatersalen, som skaper de aller flotteste bildene i «Snødronningen».

Sangtekstene holder dessverre ikke samme nivå som resten. De er ofte klossete, med unorsk setningsstruktur og keitete ordvalg. Melodilinjene, derimot, underbygger karaktertegning og stemninger (med «varme» og «kalde» temaer knyttet opp mot ondt og godt), er med på å skape spenning og beveger historien framover. Julian Berntzen har skapt nynnevennlige låter som framstår som originale samtidig som de bærer i seg hyllest til ulike musikalsjangre.

Premieren var på DNS 06.10.2012. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven 05.10.2012.