FAKTA: «Til Kongo». Teatret Vårt, Molde. Av Kristian Lykkeslet Strømskag. Med: Herman Bernhoft, Bjørnar Lisether Teigen og Eldar
Skar. Regi: Peer Perez Øian. Koreografi: Ingri M. Fiksdal.
Spekulerende, ikke spekulativt.
Spørsmål er viktigere enn svar i «Til Kongo».
TEATER: «Til Kongo»
har undertittelen «Eller tre skuespillere prøver å forstå et drap». Det
siste forteller mest om stykkets egentlige tema: Ikke Kongo, ikke Joshua French
og Tjostolv Moland. Men et forsøk på å forstå hvilke veier som leder til Kongo
- og hvor disse veiene ellers kunne ha gått.
«Til Kongo» er en kasusstudie der studien er mer sentral enn
kasuset.
Utprøving
Oppsetningen, som er skapt i en verkstedsprosess der de tre
skuespillerne, dramaturg/dramatiker, regissør og koreograf har samarbeidet tett,
er blitt teater der det intellektuelle og det fysiske er mer eller mindre likeverdige
partnere.
En utprøving av mulige sannheter skjer på flere plan:
Skuespillernes forskning, diskusjon og testforsøk, en fiksjonalisering av
verkstedprosessen. En usett stemme (Sigurd Myhre) som via høyttaler analyserer
helteeposets dramaturgi. Oppleste utdrag fra Joseph Conrads roman «Mørkets
Hjerte», med analogier fra en annen tid, som regel fortsatt passende i dag. Og
dessuten, hittil mest omtalt og mest omstridt: En framstilling av livet i en
celle nær ekvator; der tre menn (ja, ikke to), veksler på rollene som Moland og
French: Herman Bernhoft, Bjørnar
Lisether Teigen og Eldar Skar. Tidvis tar en av dem også rollen som
aktor, men i alle scener gjøres det klart at det er skuespillerne vi ser, ikke
de virkelige personene.
Alle sitater tillagt de to er for øvrig verbatime, altså gjengitt
ordrett, om enn redigert og komprimert. De er hentet fra rettsreferater eller
medieomtale av saken.
Undring
Spekulativt? Jeg opplever den ikke som det. Snarere
spekulerende. Undrende.
«Til Kongo» går langt i å antyde at Moland og French er
skyldige i drapet de er dømt for. Men oppsetningen konkluderer ikke. Rommet for
tvil er større enn ønsket om avklaring. Heller enn å søke svar, oppfordrer «Til
Kongo» til å fortsette å spørre. Og spørsmålet er ikke hvem som drepte Abedi
Kasongo.
I stedet handler det om den uro som oppstår når livet
skuffer en. Når forventninger ikke oppfylles. Når en ikke kan slå seg til ro
med det liv en har. I noen, ofte kvinner, arter denne uroen seg som
passiv-aggressiv bitterhet. I en viss mannstype - han som helst vil være en
alfahann - blir den i stedet til aktivt aggressiv handletrang. Spenningssøken.
Utferdslyst. Rotløshet. «Til Kongo» utforsker dette, og gir samtidig konsekvensanalysen:
Hva skjer når heller ikke dette lykkes? Hvordan skal man takle livet når man i
stedet for å finne frihet fant et fengsel?
Hvor dypt «Til Kongo» lodder kan diskuteres. At tilskueren blir
servert rikelig med stikkord til selv å tenke dypere, kan slås fast.
Premiere var på Teatret Vårt i Molde 30.08.2012. Undertegnede anmeldte forestillingen lørdag 01.10.2012.
No comments:
Post a Comment