August 2012: Jakten på ærligheten

«Jakten på ærligheten». Latter. Av og med: Anne-Kat. Hærland. Regi: Bjarte Hjelmeland.

Skarpt sett. Skarpt formulert.

TERNING: FEM

Herlig besværlig ærlig

Norske scenes aller tøffeste er tilbake. Anne-Kat. Hærland våger mer enn noensinne.

SHOW: Det er ikke bare moro. Sannhet svir, og Anne-Kat. Hærland gir mer enn gjerne fra seg et sannhetens ord.  I «Jakten på ærligheten» refser hun like mye som hun gjør narr av.
Hun nøyer seg ikke med å knurre. Hun biter. 
Hard overflate

I første halvpart av showet kan det virke som om hun tar for hardt i for premierepublikummet. I hennes oppgjør med kos og ufarligheter er det nettopp de mer ufarlige vittighetene som når best fram; de om rosmarinkvister i det økologiske brødet og fjas i sosiale medier. De som handler om tåpeligheter det er lett å enes om er tåpeligheter.
Skal vi være ærlige, er heller ikke 70-tallssammenligningene alltid like treffende. Og her finnes vitser i showet som, tatt ut av sin sammenheng, vil virke både ondskapsfulle og unødvendige. Ikke så rent få av dem, i grunnen. Men i «Jakten på ærligheten» har de sin sammenheng. De har, i svært stor grad, sin nødvendighet. 

Undertekst og klartekst

Det ligger en alvorlig undertekst i Anne-Kat. Hærlands vittigheter, det har det alltid gjort. Det som er nytt i «Jakten på ærligheten» er at i store deler av showet ligger alvoret ikke som undertekst: Det er der som klartekst. At det også er en del av det som er ment satirisk er den nye underteksten, og lenge er det som om klartekst og undertekst har byttet plass. Det er DET som gjør folk usikre. Et stykke uti showet virker det som de, plutselig, skjønner hva det er hun holder på med. Og derifra og ut møtes kvinnen på scenen med den respons hun fortjener.
Det gjør henne tydelig sikrere, det at hun merker hun blir forstått. Den Anne-Kat. Hærland som går av scenen, har vokst som komiker - her ment i betydningen utøver - fra hun gikk på.
Skarpere

Premierenervøsiteten viser seg i at hun, mer enn en gang, fniser og ler av sine egne vitser. Men Anne-Kat. Hærland framstår også som en proffere sceneartist enn før. Kroppsspråket er mer finjustert, parodieringen av mennesketyper og egne karaktertrekk mer veloverveid. Regissør Bjarte Hjelmeland fortjener nok takk for dette; at han har gitt henne flere og mer bevisste skuespillerverktøy i sin opptreden. Men teksten er utvilsomt og tvers igjennom hennes egen, og den er skarp.
Enda skarpere enn vi er vant til fra henne. Det sier ikke så rent lite. Dobbeltbunnet. Tvetydig. Aggressiv. Rå. Og samtidig, med en langt større varme enn hun nok ville ha vedkjent seg i scenekonteksten. «Jakten» gir solid utbytte, både i form av ren latter og i form av refleksjoner å tygge på når latteren har stilnet. bare ikke tro på alt hun sier. På samme måte som Anne-Kat. Hærland bruker tåpeligheter til å peke ut tåpeligheter og overfladiskhet til å avkle overfladiskhet, bruker hun løgnaktighet, usannheter og omtrentligheter til å avsløre løgnaktighet, usannheter og omtrentligheter.



Premiere var på Latter 24.08.2012.