September 2012: Evita

«Evita». Det Norske Teatret. Av: Tim Rice og Andrew Lloyd Webber, oversatt av Ola E. Bø. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Frank Kjosås og Jon Bleiklie Devik m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.

Mektig maktspill

TERNING: FEM

Stjernekvalitet

Hvem skulle trodd at «Evita» kunne bli spenningsfylt teater med skarpe kanter? Det Norske Teatret har klart det.

MUSIKAL: Musikalsk er «Evita» en serie paradenumre, der hovedrolleinnehavere og bifigurer får vist hva stemmene deres er gode for. Som drama? Slett ikke.

Tim Rices originaltekst er nokså flat: Omstendighetene endrer seg. Personene utvikler seg ikke. I sin kjerne er «Evita» en enkel historie om en ambisiøs fattigjentes vekst og fall. En stålvilje i silkekjole, en teaterforestilling der ett eneste ord,  «ambisjon», kan oppsummere hver enkelt scene.

Det Norske Teatret - med Svein Sturla Hungnes som leder for et team med kvalitet i alle ledd - har gjort den til mer. Langt mer.

Maktkamp

Det viktigste grepet, og det som definerer den nynorske «Evita», er rendyrkingen av Evita og Che som motpoler i et maktspill om et samfunns sjel. Han, den opposisjonelle observatør. Hun, oppkomlingen som blir førstedame. Unntaksvis synliggjøres også et tredje hjørne i makttriangelet: Juan Perón, som representerer systemet, det militære, strukturen. Men han (Devik) forblir en biperson. En skyggefigur. Det er Heidi Gjermundsen Brochs Evita og Frank Kjosås’ Che som kjemper om status og definisjonsmakt.

I det har Hungnes gjort et særdeles intelligent valg, et valg som forsvarer originalmanusets mangel på dybde: Det er ikke Evita vi ser, ikke kvinnen. Ikke mennesket. Det vi ser er Ches oppfatning av henne. Figuren. Skikkelsen. Ikonet.

Stjernebildet

Med det blir den førstedamen Heidi Gjermundsen Broch framstiller heller ikke den private Eva, men den offentlige Evita. Sett på avstand, tolket med distanse, vist gjennom mellommann.

Kjosås viser skepsis til det offentlige bildet av henne. Han uttrykker morskap over alle dem er dumme nok til å tro at hun er oppriktig. Aggressivitet over det han anser som korrupt og kynisk.

Heidi Gjermundsen Broch gir også tilskueren motstand. Stemmen antyder en større følelsesdybde enn den hun uttrykker, men i sitt skuespill setter hun grenser: Hit, men ikke lenger. Kropp og kjønn og skjønnhet er hard valuta, sier hennes kroppsspråk og ansiktsmimikk. Men tankene mine får du aldri.

Tøffe bilder

Visuelt består «Evita» av dristige valg. I Ola Bråtens scenografi er tre større strukturer de mest sentrale, alle spekket med symbolikk: En seng i front. En catwalk midt på. En opphøyd plattform for å hilse folket fra bak. Tidvis settes også siderom inn, når et større samfunn skal illuderes, med gjenkjennelig latino-arkitektur og fresker på veggene. Resten av elementene er fleksible, raskt utskiftbare, som (autentiske) filmbilder flimrende på bakveggen, og kles- og rekvisittforbruk i frenetisk tempo. Både Heidi Gjermundsen Brochs kostymebytter (nær femten i tallet) og utbyttingen av rekvisitter blir del av Marianne Skovli Aamodts koreografi, som ellers utmerker seg både i sin bruk av det søramerikanske og i sin effektive formidling av forandring i tid, sted og miljø. Dette bidrar også Atle Halstensens musikalske arrangementer - blant annet med bruk av trekkspill - sterkt til. Ola E. Bøs sangtekstoversettelser er skarpe og presise og ofte mer nyanserte enn originalene han har oversatt fra.

Premiere var på Det Norske Teatret 05.09.2012.