«Les Misérables». Hålogaland Teater. Av: Cameron Mackintosh, Alain Boublil, Claude-Muchel
Schönberg etter Victor
Hugo, oversatt av Ragnar Olsen. Med: Jardar Johansen, Hans Marius Hoff Mittet, Tonje Bakken, Haldor Lægreid m.fl.
Regi: Matthias Davids.
Musikalsk ansvarlig: Simon
Revholt.
Lysbilder
Skjønnsang og pene bilder bærer Hålogaland Teaters «Les
Misérables». Og så lyset. Fabrice Kebours lys er nettopp det som gir bildene
sin kraft.
MUSIKAL: Hålogaland Teaters «Les Misérables» er den femte profesjonelle
norske oppsetningen av musikalen på seks år; etter Trøndelag, Lillestrøm,
Bergen og Oslo. «Les Misérables» er også Hålogaland Teaters største sceniske
satsning noen sinne. Aldri før har så mange mennesker vært involvert i en
produksjon på teatret. Aldri før har HT brukt så mye penger på en forestilling.
Det store spørsmålet er: Er det verd det?
Moralsk saga
Historien burde være kjent: Jean Valjean er straffangen som
resten av sitt liv prøver å gjøre bot for sine synder. Han tar seg av et
foreldreløst barn. Han redder liv. Han gjør gode gjerninger. Men han forfølges;
ikke bare av tanken på sine forbrytelser, men også av den hevngjerrige
politiinspektøren Javert. I korte episoder, spredd over flere tiår, fortelles
historier om fattigdom og nød, sykdom og elendighet, forsøkt formildet av den
reformerte kriminelles barmhjertighet og oppofrelse.
Når Hålogaland Teater nå setter opp musikalen, kan det virke
som om ensemblet er valgt mer for sine sangferdigheter enn for sine
skuespillerevner. Det er et klokt valg: Det moralistiske melodramaet byr ikke
på karakterdybde, men har til gjengjeld storslagen musikk, som her kommer til
rette gjennom en lang, lang serie flotte sangprestasjoner.
Bli lys
Selve karakterskildringen er underordnet. Matthias Davids
har ikke utnyttet de muligheter han har til å gjøre skikkelsene komplekse eller
flerdimensjonale. Men noen i ensemblet - Hans Marius Hoff Mittet, Tonje Bakken
og Haldor Lægreid - klarer å signalisere at det bor mer i deres skikkelser enn
det de lar oss se. Mittet viser at han har vokst både som sanger og
skuespiller, og evner å gjøre publikum nysgjerrig på hva som «egentlig» driver
Javert. Bakken gir nyanser til Eponines valg, og Lægreid, som den karismatiske
opprørslederen Enjolras, får undertegnede til å tenke at ham burde vi få se i
større roller langt oftere.
Den som ellers i aller størst grad fortjener å nevnes, i et
solid ensemble der ingen har grunn til å skamme seg over sin innsats, er
lysdesigner Fabrice Kebour, som leder blikket gjennom Melissa Kings stiliserte
koreografi og Mathias Fischer-Dieskaus dyster-monomentale scenografi, og viser
oss at selv i det mørkeste mørke kan der ligge et håp om frelse. Det finnes
øyeblikk i forestillingen, ikke så rent få av dem, der undertegnede tar seg i å
tenke at det er lyssettingen som bokstavelig talt kaster best lys over Jean
Valjeans vanskelige liv, med mer bevisste kontraster enn det regissør Matthias
Davids makter å formidle i sin administrasjon av selve historien.
Verd det
Så, er det verd det? Det vil komme an på hvem du spør. For
den som så Den Nationale Scenes langt mer inntrengende versjon i 2008, er
svaret nei.
Mer sannsynlig er et ja fra dem som i stedet så Oslo Nye
Teaters versjon i 2009, Lillestrøm Kultursenters i 2007 eller Trøndelag Teaters
i 2006. Og for den som har drømt om en tur til Londons West End og ikke riktig
helt har prioritert det høyt nok, eller som av andre grunner ikke har sett noen
av de nevnte, øvrige oppsetningene? HT-utgaven er slett ingen dårlig
erstatning. Bildene er like vakre, sangen holder mål. Vil du heller ha en
teateropplevelse der dramaet teller mer, kan du velge noe annet.
Premiere var på Hålogaland Teater 05.09.2012.
No comments:
Post a Comment