Mars 2017: Som lauvet i Vallombrosa

«Som lauvet i Vallombrosa». Det Norske Teatret. Av: Lars Norén, oversatt av Marit Tusvik. Med: Gard Skagestad, Heidi Gjermundsen Broch, Ingrid Jørgensen Dragland, Jan Grønli, Svein Roger Karlsen, Morten Svartveit, Kyrre Hellum, Niklas Gundersen, Marie Blokhus. Regi: Alan Lucien Øyen.

KOMMENTAR: Spenning i det overspente.

TERNING: FEM

Ironisk innlevelse

En karikatur og en kjærlighetserklæring.

TEATER: Komplikasjonene er mange som løv i Vallombrosa. Konfliktene også, de potensielle og de utviklede, de mellommenneskelige og de indre. Ni mennesker er samlet i et sommerhus ved svenskekysten. Hver av dem konstruerer, og gjennomlever, sine egne livsdramaer. Hvert av livsdramaene involverer minst ett, som regel flere, av de andre menneskene samme sted. Sommerens hendelser får konsekvenser.

Forvansker

Hvordan mennesket forvansker sitt eget liv er et tema som belyses fra flere vinkler. De ni på sommerstedet er overspente, selvhøytidelige og pretensiøse mennesker som tror at de i kunstneriske metaforer kan finne fram til sannhetene om seg selv, men de evner ikke å se forskjell på falskt og ekte.

«Som lauvet i Vallombrosa» er også en (dels uttalt, dels uuttalt) diskusjon om teatrets betydning, spesielt det psykologisk-realistiske teatrets betydning, om kunstens plass i menneskelivet og om kunstnerens (i dette tilfellet overdimensjonerte) tiltro til egen observasjons-, forståelses- og uttrykksevne. På ett nivå viser den hvor nær familiedramaet kan ligge såpeoperaen, og hvor lett forsøk på å uttrykke seg kunstnerisk kan bli banale, på et annet nivå viser den hvor effektivt teatret likevel er som form, hvilke sterke inntrykk de sammenflettede individuelle dramaene kan gi, og hvor - bokstavelig talt - levende skuespillkunsten er.

Skuespillerne mestrer balansen mellom disse nivåene, med en ironisk innlevelse som på en og samme tid lar tilskueren le av dem og ta dem alvorlig. Slik blir «Som lauvet i Vallombrosa» en kjærlighetserklæring til kunstformen, samtidig som den er en latterliggjøring av pretensjonene. Ofte spilles adskilte scener seg samtidig ut, i ulike deler av scenerommet.

Spydig-kjærlig

I teaterprogrammet kaller regissør Alan Lucien Øyen «Som lauvet...» for «ein spydig kommentar frå ein forfattar i ferd med å skrive seg ferdig med en tradisjon», og «ein metateatral dialog som gjer narr av både seg sjølv og iscenesettinga», samtidig som han fastslår «Men midt i den knivskarpe sjølforakten avdekkjer Norén sin veldige kjærleik til teatret, og han er den like bevisst som stykket han skriv». Dette er relevante beskrivelser. Norén, og Øyen med ham, karikerer teatersituasjonen, det psykologiske dramaet og persongalleriet som befolker det. Det er lett å tenke at flere av rollefigurene også er Norén-karikaturer, selvironiske og/eller selvkritiske talerør for kunstsyn han har hatt i ulike faser av livet. Samtidig forsvarer Norén, og Øyen med ham, så vel teatersituasjonen, det psykologiske dramaet og persongalleriet.

Tittelen er en Milton-referanse, en som også forklares gjennom sitering i framføringen: I «Det tapte paradis» skrev han at det er flere skjebner i helvete enn der er løv i Vallombrosa.

Tsjekhov-referansene, åpne og skjulte, er enda flere, i teksten, og Noréns eget forfatterskap ligger der også hint til. Når den psykologisk ustabile Clara, spilt av Marie Blokhus, sier at «eg blir granne med Gud» er assosiasjonen til skuespilltittelen «Kaos er granne med Gud» nær.

Premieren var 25. mars 2017, på Det Norske Teatret.