Mars 2017: Jeppe på Bjerget

«Jeppe på Bjerget». Den Nationale Scene. Av: Ludvig Holberg. Med: Eirik del Barco Soleglad, Reny Gaassand Folgerø, Jon Ketil Johnsen, Wenche Kvamme, Tormod Løvold, Ameli Isungset Agbota, Sverre Breivik og Arne Toivo Fjose Sandberg (musiker). Regi: Frede Gulbrandsen.

KOMMENTAR: Minneverdig rangel.

TERNING: FEM

Ånd i flaska

 

Eirik del Barco Soleglad er overbevisende som Jeppe.

TEATER: Vi vet hvorfor Jeppe drikker, og vi vet hva drikkingen gjør med Jeppe. Så hvorfor skal vi se «Jeppe på Bjerget» enda en gang? På Den Nationale Scene er svaret både enkelt og dobbelt: Fordi det fremdeles kan gjøres morsomt, og fordi det fremdeles kan gjøre vondt.

Kreativ appetitt

Når Frede Gulbrandsen regisserer Holberg-klassikeren - med tilstrekkelige kreative avvik til at dramatikerens portrett underveis bryter inn og protesterer - er det med en leken humor som ikke benekter ubehaget i stykket, selv ikke i de villeste, mest burleske og mest overdådig utmalende delene. Dem er det mange av. Det er med visshet om hvor umoderne og hvor utdatert Holbergs form og Holbergs vitser kan oppleves i dag, og samtidig med forståelse for at hans menneskekunnskap fortsatt kan ha sitt å si oss. Med det blir dette en tolkning som med stor appetitt forsyner seg av effekter, og med musikalske innslag, fra høyst ulike tidsperioder, mens den påpeker sine egne anakronismer, men samtidig er den en oppsetning der formleken ikke stiller seg i veien for fortellingen. Det parodiske framstår som selvfølgelig. Sparker-i-alle-retninger-moralismen er ennå tydelig, men moroa ligger i så tykke lag at den ikke er plagsom. To timer og ti minutter (med pause) oppleves som effektivt fortalt teater uten dødtid.

Et godt valg

Eirik del Barco Soleglad er et godt valg til rollen som Jeppe. Med sprelske fysiske sprell og megetsigende ansikts- og stemmebruk er hans stadig ydmykede drukkenbolt en stilisert, men likevel nyansert komediefigur, latterlig på godt og vondt. Han rommer bajaseriet og undringen, desperasjonen og resignasjonen. Han er ynkelig, og han er ressurssterk. Soleglad spiller overbevisende overdrevet full, i raskt eskalerende rus med mange talende detaljer, på en og samme tid uendelig latterlig og forferdelig trist. Han lar den sjarmerende slabbedasken få lov til å bli usjarmerende heslig, og han lar den heslige bølla bli menneskelig interessant, innimellom til og med sympatisk. At Jeppe tåler makten like dårlig som han tåler flaska, blir ekstra pinlig understreket gjennom involvering av publikum. At han blir nådeløst brukt av omgivelsene og at han ikke eier frirom utover alkoholen gjøres like klart, både gjennom samspillet mellom Soleglad og hans medspillere, i og utenfor baronesse Wenche Kvammes hoff, og gjennom de Jeppe-monologer som er beholdt i teksten.

Premieren var 23. mars 2017, på Den Nationale Scene.