Mars 2016: Romeo og Julie

«Romeo og Julie». Det Norske Teatret. Av: William Shakespeare, oversatt av Edvard Hoem. Med: Kjersti Dalseide, Axel Gherken Bøyum, Bernhard Ramstad, Preben Hodneland, Niklas Gundersen, Gard Skagestad, Ingunn Beate Øyen, Sigve Bøe. Regi: Maren E. Bjørseth.

Varmblodig og klartenkt.

TERNING: FEM

Hett blod, stø balanse

I strategi og lidenskap, humor og sorg finner «Romeo og Julie» balansen.

TEATER: Blodet banker og blodet brenner i aggresjon og i kjærlighet. Maren E. Bjørseths regi av «Romeo og Julie» styrer sikkert mellom lidenskapene, og mellom komedien og tragedien.

«Julie og Romeo»

Dette er en av de «Romeo og Julie»-oppsetninger der navnene burde stått i omvendt rekkefølge. Hun er iverksetteren, han er følgeren. Både Kjersti Dalseide og Axel Gherken Bøyum spiller sine roller med en blanding av naiv oppriktighet og ideologisk bevissthet. Julie og Romeo deler sin seksuelle oppvåkning, også den, mer markert uttrykt i henne, men deres bånd skyldes ikke bare de hormoner som for første gang får utløp. Disse to kjenner noe igjen i hverandre, noe de ikke ser i noen av de andre rundt seg: En felles skepsis til vennenes og de voksnes kynisme og fastlåste ideer, en gjennomtenkt trang til opprør mot en konflikt de begge ser som unødvendig. At han er en Montague og hun en Capulet er en motivasjon mer enn det er en hindring. Det er det også for fader Lorenzo (Sigve Bøe), som gis plass til å opptre som strateg i iscenesettelsen.

De unge døde

«Romeo og Julie» er mer enn en kjærlighetshistorie, og Maren E. Bjørseth og hennes dramaturg Mari Moen lar det være mer enn en kjærlighetshistorie. I alle personforholdene er kjemi og konflikter tydeliggjort. Alle omslag er klart motivert, og hver skikkelse framstår med egne, forståelige prioriteringer. Julies mor, spilt av Ingunn Beate Øyen, er til dels et unntak fra dette. Rollen er en sammenføying av begge Julies foreldre, og blir med det litt vel omskiftelig. Bjørseth og Moen balanserer godt mellom komedien, i den ferske forelskelsens høyspente intensitet, og tragedien, i konfliktoppbyggingen og de fem unge dødsfallene. Mer enn i andre oppsetninger jeg har sett, understrekes det at flere enn kjæresteparet møter en tragisk ende. Mercutio (Preben Hodneland), Tybalt og Paris (begge spilt av Niklas Gundersen), forblir på scenen også etter sin død, blodflekkede. Til tider befinner de seg i randen av spillsonen, men når Julie drikker sitt bedøvelsesmiddel og i sluttscenen er både Gundersen og Hodneland aktivt til stede i det sentrale synsfeltet. Tilskueren får ikke glemme at deres rollefigurer også elsker og dør.

Premieren var på Det Norske Teatret 5. mars 2016.