«Kvinne, kjenn din kropp». Teater Ibsen. Av: Kamilla
Wargo Brekling, Maria Rich og Kasper Leisner etter
oppslagsverket. Med: Mari Dahl Sæther og Kasper Skovli
Botnen. Regi: Kamilla Wargo Brekling.
Et rom for søsterfellesskapet, åpent også for menn.
TERNING: FEM
Fysisk festfyrverkeri
«Kvinne, kjenn din kropp» er kraftfull komikk om kvinneliv i
kropp og sjel.
TEATER: Tilskuer, kjenn din besøkelsestid. «Kvinne, kjenn
din kropp» er en mangfoldig sammenstilling av pinlighetshumor og
folkeopplysning. Fysisk ekspressivt, intelligent og morsomt teater.
Kvinnekollasj
Skuespillerne Mari Dahl Sæther og Kasper Skovli
Botnen imponerer. I uttrykk og presisjon. I energi og kroppsbeherskelse.
I timing. I bruken av stemmetone som kommunikasjon. I bevisstheten om
virkningen av en velplassert pause. Begge spiller kvinner, en
lang rekke ulike kvinner, i ulike aldre og ulike livsfaser, med ulike
personligheter og ulike behov. Han spiller også et utvalg menn, en livmor og et
sett med eggstokker.
Inspirasjonen til «Kvinne, kjenn din
kropp» er håndboka med samme navn, nåtidsutgaven av 1970-tallsguiden. Den opprinnelig
danske teaterkollasjen kunne også vært definert gjennom oppslagsord, for den
rekker over så mye: Seksualitet og nytelse. Forplantningslære. Hormoner. Tenåringsdrømmer
og forventninger. Parforhold. Prevensjon. Kjønnsbehåring og barbering. Sunne
kroppsbilder, forvrengte kroppsbilder. Normalitet. Aldring. Plastisk kirurgi.
Kvinnen som voldtektsoffer. Kvinnen som voldsutøver. Fødselsdepresjon.
Ufrivillig barnløshet.
Noen av erfaringene er spesifikt kvinnelige:
Menstruasjon, graviditet, fødsel, overgangsalder. Noen er allmenne:
Forelskelse, begjær, stress, sykdom. Noen er allmenne, men gitt spesifikt kvinnelig
vinkel: Orgasme. Selvbilde. Yrkesliv. Prestasjonstrang.
Frittalende
Seksualitet har en sentral plass i
«Kvinne, kjenn din kropp». Ordbruken er direkte, uinnpakket og usjenert, og i
en kort sekvens vises også den nakne kroppen, mannens og kvinnens. Den
bluferdige trenger ikke være bekymret. Når skuespillerne kler av seg, er det
for å stille ut sine kropper slik de kan sees på medisinske plansjer eller på
kunststudenters tegnepapir, utilgjort. Dette er ikke en forestilling for
kikkere eller av blottere. De fysiske framstillingene er stiliserte, kunstnerisk
abstraherte. Skjønt her finnes scener med et dypt, vondt alvor i seg, er det
meste komisk, veldig komisk. Orgasmens stadier framstilles ved hjelp av
perkusjonsinstrumenter og panfløyte. Prioritering og valg demonstreres gjennom
ulike viljer i overkropp og underkropp.
Er det så politisk? Kvinnekroppen har
vel aldri manglet politisk kraft, men oppsetningen handler veldig mye mer om kvinnen
som subjekt enn kvinnen som objekt, om kroppen som noe å leve med heller enn
kroppen som noe å se på. Akkurat det danner i seg selv en like relevant politisk
programerklæring i dag som da håndboka for første gang kom ut på midten av
70-tallet.
Premieren var på Teater Ibsen 8. mars 2016.
No comments:
Post a Comment