Mars 2016: Brune

«Brune». Teater Joker i samarbeid med Akershus Teater. Av: Håkon Øvreås, i en dramatisering utarbeidet av kompaniet. Med: Knut Erik Engemoen, Jon Arne Arnseth, Stig Zeiner-Gundersen, Haakon Strøm og Kari Ramnefjell. Regi: Niels Peter Underland.

Barneteater som tør være alvorlig.

TERNING: FEM

Lekent alvor

«Brune» er barneteater som forstår at barn forstår mer enn bare det som er moro.

TEATER: Bestefar er død. Nokså plutselig, virker det som. Rune har det fint, sier han, men i stemmen til Knut Erik Engemoen hører en godt at det ikke er sant. Rune og bestefar (Haakon Strøm) var gode venner. Rune og Atle (Jon Arne Arnseth) er også gode venner, selv om Atle er fæl til å lyve, og Rune og Åse (Kari Ramnefjell) er også gode venner, selv om begge blir litt sjenerte når de er alene. Men det er ikke alle som er venner med Rune. De store guttene (Stig Zeiner-Gundersen, Kari Ramnefjell og Haakon Strøm) er noen skikkelige bøller.

Rune får en idé. I all hemmelighet, om natten, skaper han seg om til superhelten Brune.

Gutter og jente

«Brune» er ikke den første norske teaterforestillingen der barn drømmer om å være superhelter. Oftest er det gutter som får lov til det, men her opptrer både to gutte-superhelter og en jente-superhelt, og alle tre får være både tøffe og redde. Pappa (Stig Zeiner-Gundersen) er litt mer til stede for Rune enn mamma (Kari Ramnefjell), som selv også er veldig lei seg, for bestefar var hennes far. Men det er hun som etter hvert får Rune til å innrømme at han ikke har det bra. Kanskje er det denne innrømmelsen som får Rune til å ta den avgjørelsen han tar i sluttscenen, men den kommer uansett litt vel brått, i Teater Joker-dramatiseringen, og hvor den kommer fra er litt uklart. Det er det ene ankepunktet mot en ellers svært vellykket oppsetning. Det andre har nok mindre betydning. Undertegnede (som er født i forrige årtusen og i denne sammenhengen regner med å få det påpekt) hadde helst sett at ingen av skuespillerne uttalte «kjørte» som «skjørte» og «kjefte» som «skjefte».

Lek og alvor

Som leseren allerede har forstått, spiller skuespillerne, bortsett fra Knut Erik Engemoen, som hele tiden er Rune-Brune, flere roller. Hvem de er når vises gjennom måten de og Rune snakker sammen på, og gjennom små forandringer i kostymer. Men de gjør mer enn å spille mennesker: I tillegg bruker de kroppene sine til å bygge kulisser og rekvisitter. De blir til en sjiraff, til en skog, til en stein, til en garasjeport, og mye, mye mer. Dette er lekent, livlig, ujålete og morsomt. Der er i det hele tatt en del latter i «Brune», men dette er også barneteater som tør å være alvorlig, og som stoler på at barna kan gjøre det samme. «Brune» forstår at barn kan forstå også sånt som er vondt og vanskelig, og den lar den som ser på få mulighet til å tenke seg om.

Trolig er det barn mellom sju og ti forestillingen vil passe best for.

Premiere var på Akershus Teater/Lillestrøm Kulturhus 3. mars 2016.