November 2018: Signalerkommentar om borgerteater og annet virkelighetsteater

Virkelighetsteatrets år

Sannhet på scenen

Teaterscenen er det nye stedet for å «snakke ut» og å «by på seg selv».

SIGNALER TEATER: «Basert på en virkelig historie», heter det i film og i bøker. «Basert på virkelige historier», kunne det ha hett i norsk teater denne høsten. Flere scener viser forestillinger som er satt sammen fra vanlige menneskers private liv, brokker som er sortert og filtrert av teaterproffer, før de er delt for publikum.

TO AV PROSJEKTENE, Sogn og Fjordane Teaters «Eg er i går», med premiere 27. oktober, og Bergen Borgerscenes «Lykkeliv», med nypremiere på DNS 2. november, handler om de veldig gamle og de veldig unge. I «Eg er i går» har den eldste fortelleren fylt hundre. De tretten «Lykkeliv»-ungdommene forteller selv fra scenen, slik de også gjorde, de unge i Det Norske Teatrets «Utafor», dobbeltvinner av Heddaprisen tidligere i år, og de voksne rapperne i «Blokk til blokk» på samme teater. I «Eg er i går» har skuespillere tatt de gamles plass, men ingen av fortellerne er anonymisert, og deres private fotografier vises i forestillingen. Borgerteater, kalles det på fagspråket, proft teater med vitnesbyrd fra vanlige mennesker. En kan si at det er et slags Facebook for scenen, en strøm av smakebiter fra andres liv.

DET KAN BLI engasjerende, nær og varm scenekunst, ekstra gripende fordi tilskueren vet det er ekte. Men farene finnes, menneskelig og kunstnerisk: At det heller ikke går dypere enn Facebook-poster. At den det handler om ikke kjenner seg eller sitt igjen, men mener at det som er løftet ut er for lite, for lettvint eller for skjevt. Noe falskt, forkledd som noe ekte. Utvalget tilhører jo ikke den som eide historien, men kunstneren som behandler den, og om det føles feil, kan den som delte føle seg utnyttet, blottlagt og misforstått. I verste fall kan det bli sosialpornografi og kikkerteater, for det sårbare er ofte også interessant: Psykiske vansker, tid i fosterhjem, krigssvik, kroppslig forfall, ensomhet. Å se grensen mellom åpenhet og grafsing er ikke alltid lett. Motsatt kan det bli tannløst og for forsiktig, fordi kunstneren er redd for å falle i de nevnte fellene.

I SLEKT ER soloshowene der allerede kjente mennesker, ofte komikere, bruker teaterscenen til å dele alvor fra eget liv: Else Kåss Furuseth snakker om mors og brors selvmord, Rune Andersen om fars voldsbruk og Bjarte Tjøstheim om egen angst. Et tegn på hvor utbredt åpenhets- og delingskultur er i vår tid? Det er det nok. Men så var også teatret et sosialt medium lenge før noen oppfant begrepet «sosiale medier»: Et sted å møtes for å dele fortellerkunst og annen kunst, sammen med mennesker en ikke nødvendigvis kjenner, men der og da deler rom med. Et sted der forskjellige uttrykksformer, personlige uttrykk og levende kunstuttrykk i ord, lyd, bilde og bevegelse smelter sammen.

Kommentaren ble publisert i Dagbladet 1. november 2018.

Oktober 2018: l.i.f.e.g.o.e.s.o.n.

«l.i.f.e.g.o.e.s.o.n». Det Norske Teatret. Av: Rolf Kristian Larsen. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Frode Winther, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Peiman Azizpour og Joachim Rafaelsen. Regi: Frank Kjosås.

KOMMENTAR: Latter og gråt og mer latter.

TERNING: FEM

Dødsgøy

Hun skal dø. Hun har ikke levd nok. Det er komisk.

TEATER: Det skjer ikke ofte at en og samme teaterforestilling får denne kritiker til både å le høyt og å gråte stille, begge deler mer enn en gang, og en gang til og med samtidig. Det gjør jeg når jeg ser «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n», og det gjør jeg enda jeg har lest teksten på forhånd og vet hva som kommer. Jeg lo høyt da også, så høyt og så ofte at jeg måtte flytte meg fra stillevognen på toget. Gråten kom som en overraskelse under visning, framkalt av ordløse øyeblikk der Heidi Gjermundsen Broch lar kropp, ansikt og bevegelse fortelle hvordan Brille har det. Kroppen hennes vet det, selv om Brille selv ikke er vant til å spørre seg hvordan Brille har det. «Det går bra», sier hun, men det går ikke bra. Brille har ikke hatt det bra på lenge, og nå skal Brille dø. Det er, tro det eller ei, hylende moro.

Vittige vendinger

Hva som utløser gråt og hva som utløser latter er selvsagt subjektivt, og jeg kan ikke love at lesere som ser «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n» (heretter kalt «Life») vil gjøre noen av delene. Men dette stykket, som er skuespiller Rolf Kristian Larsens dramatikerdebut, burde kunne nå bredt, i spøk og i alvor. Komedien gjør svært bevisste vendinger mellom det allmenne, nesten banalt hverdagslige, det absurde, det saftige og det uventede, det livsfilosofisk eksistensielle og det satiriske, det brutale og det ømme.

Regien er ved Frank Kjosås, en nokså ny rolle for en uttrykksfull skuespiller med upåklagelig timing. Han lar ensemblet vise uttrykksfullhet og upåklagelig timing. I en tidlig scene, når Brille er hos legen (Frode Winther, som også spiller hennes mann), en scene som kan leses med galgenhumor, kan det virke som om skuespillere og regissør ikke helt har bestemt om de, nå, er ute etter systemskepsis eller latter. Men kanskje er det heller slik at tilskuerne ikke ennå vet om de skal leve seg inn eller le. Så gir Broch fra seg en oppsummerende replikk som tillater også dem som har vært usikre på hva de egentlig ser å slippe ut latteren, og slik strammer «Life» taket, og dette taket holder forestillingen på, til den er over, og for mange tilskuere sikkert en god stund til.

Rollebytter

Med unntak av Broch har alle skuespillerne flere roller. Frode Winther er nevnt. Joachim Rafaelsen er datterens kjæreste og en sosialt intelligent bartender, Ingeborg Sundrehagen Raustøl datter og nattklubbsangerinne (som siste skaper også hun, for meg, et tåreøyeblikk), og Peiman Azizpour er kollega og klienter i byråkratiet. Klienter og saksbehandlere er også Rafaelsen, Raustøl og Winther. Alle har scener der de skinner. Det er kjapt og effektivt - hele forestillingen tar bare en times tid - scenografi er nesten fraværende (fem dører, noen musikkinstrumenter, noen krakker), tid og sted og overganger etableres i spillet, mens Sandra Kolstad har komponert musikk og lydeffekter som får det til å virke som mer påkostet teater enn det strengt tatt er.

Premieren var på Det Norske Teatret 25. oktober 2018.

Oktober 2018: Ulven

«Ulven». Nationaltheatret. Av: Tyra Tønnessen (tekst), Ragnar Olsen (tekst) og Åsmund Flaten (musikk). Med: Herbert Nordrum/Øystein Røger, Hanne Skille Reitan/Mariann Hole, Espen Alknes/Henrik Rafaelsen, Tor Ivar Hagen/Emil Johnsen, Sunniva DuMond Nordal/Mariann Saastad Ottesen, Ole Johan Skjelbred/Bernhard Arnø, Ågot Sendstad/Marika Enstad/Trine Wiggen, Julie Støp Husby, Mari Haugen Smistad, Mari Strand Ferstad, Isabel Beth Toming/Mari Maurstad, Henriette Marø, Hanna-Maria Grønneberg, Kjærand Moe/Trond Espen Seim, Liv Bernhoft Osa/Anne Krigsvoll, Selome Emnetu/Rebekka Jynge, Håkon Ramstad/Nils Johnson, band og barneskuespillere. Regi: Tyra Tønnessen. Musikalsk ledelse: Per Christian Revholt.

KOMMENTAR: Frisk fabel.

TERNING: FEM.

Frihetstrang i ulvetider

Flytt deg, «Hakkebakkeskogen». En ny generasjon vil fram.

TEATER: Der er en ulv i skogen (Herbert Nordrum premierekvelden, han veksler med Øystein Røger). Geita (Hanne Skille Reitan, i veksling med Mariann Hole) er ikke så lett å skremme og ikke så lett å imponere, men hun synes livet er i tammeste laget, og kan godt tenke seg et aldri så lite eventyr med et villdyr - sånn for en gangs skyld. Ulven klør henne mer enn gjerne der det trengs, skjønt han synes ikke en gang er nok. Problemet er bare at geita har tre killinger hun ikke har sagt noe om… Og dermed følger komplikasjonene, mange komplikasjoner, av spenningstypen, romansetypen og forhold-mellom-foreldre-og-barn-typen. En og annen samfunnskomplikasjon er her og.

Nye Hakkebakke

Dyrefabelen har lange tradisjoner, også i norsk teater. «Ulven» har potensial til å bli vår tids «Hakkebakkeskogen», en fortelling med en klar hovedlinje og mange morsomme enkeltepisoder. Som dyrefabler flest har den også moral, i dette tilfellet mer enn en moral, og noen av budskapene er så absolutt tidsriktige: Pass på så ingen får vite passordet ditt. Hør på mora di, men gjør det med en viss kritisk sans. Det er også farlig å være for lydig. Følger du dine dyriske instinkter kan det få følger. Selv sladrehøner er det mulig å få fram solidariteten i, om bare appellen holder den rette tonen. Og du vet aldri hvem som kan tenkes å bli veganer.

I tillegg til «Hakkebakkeskogen», låner «Ulven» også fra annen barnekultur, blant annet eventyr som «Rødhette» og barnesanger som «Bæ, bæ lille lam». Der er dessuten en hel del voksenhumor og en hel del voksenreferanser i forestillingen. Voksenhumoren er slik at ungene, i alle fall langt på vei, henger med og forstår moroa, mens referansene, musikalsk, tekstlig og visuelt (til «Peer Gynt» og «Et dukkehjem», til «Grease», til «Saturday Night Fever», til Kurt Weill, til Debbie Harry, til norsk bunadskultur og mye mer) er så godt innbakt i selve fortellingen at en godt kan kose seg like godt selv om en ikke tar dem - og det siste gjelder både for salens barn og for salens voksne. Sterkest er inspirasjonen uansett fra Brødrene Grimm-eventyret og fra musikalfilmen som på norsk er kjent som «Med Grimm og Gru», skjønt «Ulven» etter hvert har fjernet seg stadig lengre vekk fra filmen og inn i noe eget.

Versjon 3.0

Tyra Tønnessens musikal kommer nå i sin tredje versjon. Først ute var «Rock'n roll wolf» på Trøndelag Teater våren 2011, fulgt av «Rockeulven» på Nationaltheatret samme høst. (Den Nationale Scenes «Ulverock», fra 2012, var en annen dramatisering av samme musikalfilm, som Tønnessen, Flaten og Olsen ikke var involvert i.) Grunnfortellingen og strukturen den fortelles i har vært den samme hele veien, men med nye forbedringer i enkeltscenene og med nye blikkfang. I sum har utviklingen fra 2011 til 2018 har i sum vært temmelig stor. 2018-utgaven framstår som raskere og strammere (to timer og tretti minutters lengde til tross), mer leken og mer tidsmessig. Til årets versjon er der skrevet originalmusikk, skjønt så veldig original er den ikke. Alle melodiene, kreditert Åsmund Flaten som komponist, bærer likhetstrekk med minst en og ofte flere andre kjente sanger. «Mamma er her», som var filmens mest minneverdige låt («som Mom is home») er så lik filmsangen at undertegnede underveis undres hvor mye i den som er nytt (er det bare arrangementet, og kanskje er der også gjort utskiftninger fra femte til åttende linje i verset?), og om originalkomponisten og -tekstforfatteren har gitt sitt samtykke til bruken - men Flaten er den eneste som i infomaterialet fra Nationaltheatret er kreditert som komponist. Notene har jeg ikke lest, og jeg har heller ikke finlyttet sang-mot-sang, men resten av melodiene lyder for meg ikke som kopier, men som hyllester og forbindelseslinjer, og det slett ikke bare til «Med Grimm og Gru», men også til teatermusikk for øvrig.

Dagny Drage Kleivas kostymer er forseggjorte, og hennes scenografi leder tankene til en pop-up-eventyrbok i møte med Theodor Kittelsens fantasivekkende eventyrmalerier.

Premieren var på Nationaltheatret 20. oktober 2018.