LILLE EYOLF av Henrik Ibsen. Regi: Peer Perez Øian.
Scenografi og kostymer: Olav Myrtveit. Lysdesign: Finn Lansperg. Musikalsk
ansvarlig: Britt Elise Skram. Teatret Vårt, 28. mars.
Livet etter døden
De samme virkemidlene som gir Lille Eyolf visuell og lydlig variasjon skaper unødig distanse til rollefigurene.
Lille Eyolf drukner, og foreldrene, Rita (Valborg Frøysnes)
og Alfred (Bjørnar Lisether Teigen), krangler seg gjennom selvgranskningen. Oppgjøret
var begynt da Eyolf (Erik Hagen Lisether Teigen) gikk til brygga, men hans død blir
en katalysator. Kan barnets død gi de voksne en ny start? Hvordan vil de leve?
Kan de, og vil de, leve sammen? Diskusjonen er hissig, men den går i bølger, avbrutt
av andre samtaler og avsløringer, med og fra Asta Allmers (Kamilla Grønli
Hartvig) og veibygger Borgheim (Daniel Karlsson).
Frøysnes og Teigen spiller paret Allmers som to mennesker som
ønsker seg sannere liv enn de så langt har levd. For øvrig har de lite felles.
Han ønsker seg vekk. Hun vil fortsette samlivet. Begges frustrasjon er tydelig
formidlet i oppsetningen, men uttrykkene er, som rollefigurenes personligheter,
ulike. Hennes spill er oppsetningens mest ekspressivt emosjonelle. Hans er mer
forbeholdent. Der Rita vil tilbake til livet slik det var før Eyolf, føler
Alfred dyp sorg over livets meningsløshet. Hans forhold til Asta, som han etter
hvert får vite at han ikke har blodsbånd til, er en motpol til forholdet til
Rita. Asta forstår. Asta stiller ikke krav. Men også Asta har følelser for
Alfred utover de søsterlige. Det er flørt i blikkene Hartvigs Asta sender
Teigens Alfred. Hennes tilnærmelser er ikke så direkte som Ritas, men også hun vil
ha et samliv. Også hun gjennomgår en bevisstgjøring. Den får henne til å velge
Borgheim.
Avstand
For Asta og veibyggeren kan en ny start være mulig. Er det
mulig for de andre to? I Peer Perez Øians oppsetning er dette et kjernespørsmål,
og Lille Eyolf når sin kjerne gjennom
ord. Handling og personutvikling skjer i dialog, intense, påtrengende,
voldsomme samtaler. Men oppsetningen på Teatret Vårt oppleves ikke som intens.
Replikker framføres anspent, ofte med distanse til det som
sies, selv hos den lidenskapelige Rita. Dette virker som et riktig valg. Noen
utsagn avgis i sjokk. Noen er avventende, avhengig av den andres reaksjon. Andre
er som brå innsikter hos den som uttaler dem. Først når ordene er sagt, kan de
reflekteres over. Stemmetonene motsies av kroppslige overdrivelser, som når
Rita klamrer seg til Alfred, med føttene trekkende bortetter gulvet, eller når Alfred
klatrer opp og ned veggene. Britt Elise Skram spiller fele i store deler av
forestillingen, ofte til en forenklet folkedans hos aktørene, som markerer
nøkkelord med hælklask eller håndklapping. Dette forbinder musikk og handling,
men øvrig formål framstår som uklart. Å tilføre bevegelse eller visuelle
stoppunkter? Mulig. Å vise forskjeller i temperament rollefigurene imellom? Tenkelig,
men disse framgår uansett, og bedre, i spillet. Folkedansallusjonene demper intensiteten
i samtalene, og legger økt distanse mellom aktører og publikum. Vil Peer Perez
Øian skjerme publikum, sørge for at vi holder ut? Kanskje, men hvorfor? Modning
koster, det er ett av budskapene i Lille
Eyolf. Det er vanskelig å se hvorfor publikum skulle skånes for denne
kostnaden.
Jomfruen ut
Øians tekstredigeringer er i hovedsak skånsomme, med kutting
av gjentagelser og de mest patosfylte formuleringene, og med forsiktig
modernisering av språkformer. Helt gjennomført er det ikke. Asta reiser ennå med
«dampbåten».
Ett større kutt er gjort: Rottejomfruen er borte. Igjen står
to korte innstikk med rottemasker. Dette er forståelig henvisning til
Rottejomfruen og hennes symbolikk (dødsangst og -dragning, seksualangst og
-dragning) for tilskuere som kjenner teksten. Om noen ikke gjør det, vil det virke
kryptisk. Men strykningen av figuren oppleves ikke i seg selv som problematisk.
Den mildner inntrykket av Eyolf som problem for foreldrene, og gjør deres behandling
av ham mindre åpenbar. En kan si at utelatelsen gjør stykket til mer av et
samlivsdrama enn et drama om foreldre og barn. Sorg og sorgs virkning blir et tema
med enda større vekt, og hva slags foreldre Rita og Alfred har vært filtreres
gjennom sorgens selvbebreidelse. Peer Perez Øian utleverer dem ikke fullt så
hardt som Ibsen gjør. Hans Allmers-par neglisjerer ikke sønnen, selv om de ikke
alltid tar de riktige valgene. Øian dømmer dem ikke. Han lar dem dømme seg selv
i samtalene etter Eyolfs død. Men han går også langt i å frikjenne dem, å vise
dem som velmenende (om utilstrekkelige) foreldre før det. Slik framstår
oppsetningen som åpnere og mer tilgivende mot sine skikkelser enn den Antichrist Øian regisserte for Det
Norske Teatret i fjor. I sin tekst er Antichrist
inspirert av Lille Eyolf, i grunnkonflikt,
handling og typer. I begge ligger en observerende distanse, men undertegnede
ser ellers ingen tegn på påvirkning dem imellom. Lille Eyolf har et større preg av ettertanke. Ubehaget er mer innadvendt
enn utadvendt.
Utstilt
Scenografien, en turnévennlig dreibar boks med ulike motiver
på hver side, danner bakgrunner for spillet og tydeliggjør skifter i sted og
tid. Toppen brukes som terrasse, og i boksen, bak et vindu med gardiner som kan
trekkes for, er Eyolfs rom, med likheter til et akvarium, et utstillingsvindu og
en laboratorieboks, et bevis på måten han både er og ikke er delaktig i
foreldrenes liv.
Kostymene er holdt i skarpe, klare farger, barndomsfarger
som klargrønt, klarblått, okergult. Rita bærer rødt og svart, begjærets og
sorgens farger. Før Eyolfs død er hun kledd i et dagligdags rødt skjørt og en
svart genser. Etter har hun en heldekkende kjole i et snitt som fra siste
halvdel av 1800-tallet, med samme mønster som tapetet og stolene, i en
virkningsfull visualisering av hvor tilsidesatt hun føler seg. Den levende,
lammede Eyolf har på seg supermanndrakt, et nåtidssvar på Ibsens soldatuniform.
Premieren var på Teatret Vårt 28. mars 2014. Teksten ble publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift nr. 2-/3 2014.
No comments:
Post a Comment