Mars 2015: Morgon og kveld

«Morgon og kveld» av Jon Fosse, dramatisert av Hildegun Riise. Nationaltheatret. Med: Anne Marit Jacobsen (skuespiller) og Benedicte Maurseth (musiker). Regi: Hildegun Riise.

Fortelling med følelse.

 

Romanen i rommet

«Morgon og kveld» er litterært teater, fylt med følelse.

TEATER: Johannes blir født. Mange år går. Johannes dør. Jon Fosses roman «Morgon og kveld» handler om de to ytterpunktene, ikke om alt imellom. Som tekst og som teater er den et mildt og meditativt «memento mori». 

Sagt og usagt

I Fosses dramatikk ligger det dramatiske oftest i det usagte. Han delegerer tolkningen til tolkerne, og det som på tekstarket kan virke spinkelt, innhold så avgrenset at det kunne ha vært uttrykt i et dikt, blir i teatret til en rikdom av valg og muligheter, for regissører og skuespillere. Om de vil, for tilskuere med. Det uuttrykte gir fleksibilitet. Tomrom fylles med undertekst.
I dette er «Morgon og kveld» - roman og dramatisering - annerledes. Her deles en fortelling, noenlunde lineær, men med framtidshåp og tilbakeblikk. Den er konkret i handling, beskrivende i ord. Jon Fosse fyller ut uvissheten, han konkretiserer og påstår, og skaper et slags magisk-realistisk uttalt univers i overgangen mellom liv og død. Dette magisk-realistiske finnes særlig i romanens andre - og lengste - del, om livets utgang. I startsekvensen, om fødselen, holder handlingen seg stort sett til slikt som kan konstateres: En kommende fars venting og uro. I sluttsekvensen skildres et dødsdøgn som om det var like objektivt observert. Hva skjer med sjelen når kroppen dør? Fosse gir svaret.

Forteller

Hildegun Riises sceniske bearbeidelse ligger gjenfortellingen nær. Romanen er hele tiden til stede på scenen. Faktisk har Anne Marit Jacobsen i deler av forestillingen boka i hendene. I teaterprogrammet har hun tittelen «forteljar». Men forestillingen er mer enn en opplesning. Skuespillerens oppgave er ikke bare å formidle tekstinnhold, men å gi en fysisk form til det emosjonelle innholdet. Om Jacobsen ikke forsøker å spille ut situasjonene hun skildrer framstiller hun følelsene i dem og bak dem, i kropp, ansikt og stemme.
Benedicte Maurseth vandrer med sin fele mellom forhengene i Åse Ljones' scenografi, slik Johannes vandrer fra livet til etterlivet. Hun blir som et symbol på det og dem som befinner seg på «den andre siden» - aldri i direkte møte med Jacobsen, fysisk distansert, men samtidig, et konkret nærvær.

Premieren var på Nationaltheatret, Amfiscenen, 18. mars 2015.