For lukkede dører
Det var en gang en by som ville være kulturby, men som
stengte teatrene sine om sommeren.
SIGNALER: Oslo ønsker seg kulturturister: Nytt Munch-museum,
nytt hovedbibliotek og nytt nasjonalgalleri skal bygges. Men fremdeles har byen
også kulturbygg som stenger hele skoleferien. Teatrene står låst fra før
sankthans til midten av august.
DET MÅ IKKE være slik. Norsk Skuespillerforbunds leder Hauk Heyerdahl har tatt til orde for sommeråpne teatre, og påpeker at det helt fint kan gjennomføres uten brudd på ferielov eller overtidsregler. Det Norske Teatrets Erik Ulfsby - teatersjefen som finner ferien så lang at han i år, med store deler av sin stab, har tatt seg sommerjobb på Gålå - har tidligere ytret ønske om flere spilledager i året. Fortsatt er det blitt med snakket.
SKAL EN SE scenekunst i Norge sommerstid må en enten som Ulfsby reise til Gålå, dra på spel, se ad hoc-konstellasjoner spille på festival eller finne seg et humorshow. Selv det siste er nokså nytt i hovedstaden. Småbyer som Stavern, Grimstad og Tønsberg hadde levende sommershowtradisjoner lenge før første «Sommerlatter», men nå er humorscenen på Aker Brygge åpen hver sommer. De siste par årene har improteatret Det Andre Teatret fulgt etter, og Operaen - en av byens største turistattraksjoner - tilbyr et utvalg mindre forestillinger på sin Scene 2. På institusjonsteatre landet over møter turistene lukkede dører.
FORSØK HAR vært gjort. I sommer satte regissør og produsent Ragnhild Lund i gang Ibsen-forestillinger på engelsk. Hun hadde ikke et teaterbygg til rådighet, og kommunalt støttede «Ibsen Montage» ble i stedet spilt i Gamle Rådhus. Publikum fikk det ikke med seg. Til tross for markedsføringshjelp fra turistkontorene og Ibsenmuseet endte snittet endte på fire tilskuere per forestilling, flere spilledager ble avlyst, og perioden måtte avsluttes tidligere enn planlagt. Problemet lå ikke i kvaliteten. Oppsetningen var en scenisk kollasj som trakk linjer mellom fire av Ibsens mest kjente stykker, ofte med humor, og med innganger både for Ibsenvante og -ferskinger. Den hadde fortjent et større publikum og et større publikum hadde fortjent den, men uten institusjonsteatrenes synlighet nådde den ikke ut.
SAMMENLIGNINGSGRUNNLAGET finnes i Storbritannia: Hvert år besøker mer enn en million mennesker Royal Shakespeare Companys teatre i Stratford-upon-Avon. Drøyt 800 000 av dem kjøper også billetter til småbyens ulike Shakespeare-museer. At et tilsvarende tilbud ikke finnes i Norges hovedstad, der verdens nest mest spilte dramatiker bodde, skrev og ligger begravet, er et tap både for by og besøkende.
DET MÅ IKKE være slik. Norsk Skuespillerforbunds leder Hauk Heyerdahl har tatt til orde for sommeråpne teatre, og påpeker at det helt fint kan gjennomføres uten brudd på ferielov eller overtidsregler. Det Norske Teatrets Erik Ulfsby - teatersjefen som finner ferien så lang at han i år, med store deler av sin stab, har tatt seg sommerjobb på Gålå - har tidligere ytret ønske om flere spilledager i året. Fortsatt er det blitt med snakket.
SKAL EN SE scenekunst i Norge sommerstid må en enten som Ulfsby reise til Gålå, dra på spel, se ad hoc-konstellasjoner spille på festival eller finne seg et humorshow. Selv det siste er nokså nytt i hovedstaden. Småbyer som Stavern, Grimstad og Tønsberg hadde levende sommershowtradisjoner lenge før første «Sommerlatter», men nå er humorscenen på Aker Brygge åpen hver sommer. De siste par årene har improteatret Det Andre Teatret fulgt etter, og Operaen - en av byens største turistattraksjoner - tilbyr et utvalg mindre forestillinger på sin Scene 2. På institusjonsteatre landet over møter turistene lukkede dører.
FORSØK HAR vært gjort. I sommer satte regissør og produsent Ragnhild Lund i gang Ibsen-forestillinger på engelsk. Hun hadde ikke et teaterbygg til rådighet, og kommunalt støttede «Ibsen Montage» ble i stedet spilt i Gamle Rådhus. Publikum fikk det ikke med seg. Til tross for markedsføringshjelp fra turistkontorene og Ibsenmuseet endte snittet endte på fire tilskuere per forestilling, flere spilledager ble avlyst, og perioden måtte avsluttes tidligere enn planlagt. Problemet lå ikke i kvaliteten. Oppsetningen var en scenisk kollasj som trakk linjer mellom fire av Ibsens mest kjente stykker, ofte med humor, og med innganger både for Ibsenvante og -ferskinger. Den hadde fortjent et større publikum og et større publikum hadde fortjent den, men uten institusjonsteatrenes synlighet nådde den ikke ut.
SAMMENLIGNINGSGRUNNLAGET finnes i Storbritannia: Hvert år besøker mer enn en million mennesker Royal Shakespeare Companys teatre i Stratford-upon-Avon. Drøyt 800 000 av dem kjøper også billetter til småbyens ulike Shakespeare-museer. At et tilsvarende tilbud ikke finnes i Norges hovedstad, der verdens nest mest spilte dramatiker bodde, skrev og ligger begravet, er et tap både for by og besøkende.
Kommentaren ble trykket i Dagbladets Signaler-spalte 5. august 2014.
No comments:
Post a Comment