Juni 2010: Sommerlatter 2010

«Sommerlatter 2010» av og med Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Lisa Tønne og André Jerman, Utescenen på Latter. Regi: Vemund Vik. Springende og ustrukturert.
TERNING: FIRE

Springende sommerlatter

Du vet det er sommer når fire komikere som ikke har stort til felles inviterer til felles show.

SHOW: Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Lisa Tønne og André Jerman deler sommerscenen på Latter. Stort mer binder dem ikke sammen. Kanskje er det derfor «Sommerlatter 2010» er blitt slik en springende, strukturløs affære. Showet virker planløst, lettvint og tilfeldig sammenrasket, og man kan mistenke at regissør Vemund Vik har sagt «vær så god, dere får en fjerdedel hver, bruk tiden slik dere vil».
Det betyr ikke at det er uten poenger. De fire komikerne er alle sammen stødige stand up-ere med trygghet på scenen og trygghet i eget stoff. Til tider litt for stor trygghet. Vik ville gjort både aktørene og publikum en tjeneste hadde han gitt dem litt mer motstand underveis.
Terje Sporsem kåserer slentrende over livet som firebarnsfar, i en personlig sekvens der poengene vil bli forstått av alle dem som har vært på bilferie med godterier i baksetet. Hans monolog fører til kveldens beste overgang og beste one-liner. Den kommer fra Lisa Tønne, når hun forklarer hva som er forskjellen på menn som får barn og kvinner som får barn. («Vi damer har noe som heter for ansvar.») Videre filosoferer hun over ufødte barns personlighet og gener, katolske prester, homofile og satanrockere og iraneres forhold til MGP, i en grei nok standup-sekvens. Hennes Ali Reza-innslag oppleves nokså MGP-likt: Det meste ligger i antrekket, melodien er lite minneverdig, og etterpå sitter vi igjen med en følelse av at dette har vi hørt før. Nykommer André Jerman står for den beste selv-presentasjonen med tanke på eget ukjent ansikt og mer gjenkjennelig fysikk («Hva gjør dørvakta på scenen?»). Hans øvrige program er det som virker mest gjennomtenkt og mest gjennomarbeidet av det som presenteres fra sommerscenen. Motsetningen blir veteranen Åsleik Engmark, som framstår som kveldens mest uforberedte. Om lag halvparten av hans program består av samtaler med publikum om deres ferieplaner – samtaler som virker planløse, helt fram til de fører til en nokså imponerende improvisert sang inspirert av de samme ferieplanene.
En og annen god latter er her. Men i sum blir det litt for tynt.

Premiere var 03.06.2010.