Mai 2015: Ingenting av meg

«Ingenting av meg». Den Nationale Scene. Av: Arne Lygre. Med: Ane Skumsvoll, Stian Isaksen, Marianne Nielsen, André Søfteland. Regi: Kamilla Bach Mortensen.

KOMMENTAR: I etterpåklokskapens skygge.

TERNING: FIRE

Tvilstungt

Det sies at livet forstås baklengs, men må leves forlengs. På DNS virker det som om rekkefølgen er snudd.

TEATER: Det finnes et «Nå» i «Ingenting av meg», i tidsplanet som avslutter stykket. I Kamilla Bach Mortensens regi for Den Nationale Scene virker alt som leder opp til dette tidspunktet som om det fortelles gjennom etterpåklokskap. I den distanserte, ironiserende «jeg vet bedre nå»-pregede tonen ligger en visshet om hvordan det vil gå og hva som vil skje.
På mange måter kan vi si at denne distansen kommer til kort, fordi etterpåklokskapen - eller rettere, inntrykket av etterpåklokskap - svekker engasjementet for det som skjer forut.

TVIL OM FORSTÅELSEN

Arne Lygres ulike replikknivåer viser både motsetningen og den gjensidige avhengigheten mellom erfaring og bevissthet. Hvordan påvirker tankene om en opplevelse selve opplevelsen? Og omvendt: Hvordan påvirker opplevelsen tankene? Når hans skikkelser beskriver sine handlinger, sine følelser og sine valg tolker de dem, og de avgjør hvordan de skal forstå seg selv. I DNS-versjonen spres tvil om hvor godt de forstår seg selv, men også om hvor mye de vil eller kan forstå.

Hvor grensen for selvinnsikt går er også et tema i teksten, men i forestillingen er dette fremhevet og forsterket som tema gjennom replikkføringen. Det sentrale forholdet - mellom Hun, spilt av Ane Skumsvoll, og Han, av Stian Isaksen - blir skildret med størst distanse og mest «var det egentlig slik det var»-aktig usikkerhet og tvil. De spilles som to mennesker som begge mistror sin egen selvforståelse. Hun bruker (lenge) en ironisk blidhet, han (like lenge) en undertone av spottende utålmodighet, i beskrivelsene av seg selv og forholdet til den andre. Mot slutten overlapper det sagte og det fysisk uttrykte i større grad enn i starten.

Da er der gjennomført større samsvar mellom de ord som sies og de følelser som uttrykkes av hennes eks, spilt av André Søfteland, og barn, tolket av Marianne Nielsen. Hans og hennes mor, også de spilt av Nielsen, har en mellomposisjon der underliggende følelser signaliseres, ofte i samsvar med det som ytres, noen ganger noe mer avvikende fra det.

TEKSTRIKDOM

Dette er den fjerde iscenesettelsen av Arne Lygres stykke, alle i løpet av et år. Paris-forestillingen på La Colline så jeg ikke og jeg avstår fra å kommentere den. De øvrige tre har skilt seg distinkt fra hverandre, i formvalg og i vektlegging av tema. Der Stockholm-oppsetningen (Stadsteatern) fremhevet hvor viktig det å forstå sin egen historie er for å holde på en følelse av verdighet, og Oslo-versjonen (Det Norske Teatret) vektla tilhørighetsbehovet i forholdene til de - og særlig den - andre, velger altså Bergen-utgaven å understreke tvilen på egen oppriktighet, usikkerheten om egen selvforståelse og selvframstilling. I form ligger den noe nærmere Oslo-forestillingen enn Stockholmsforestillingen, med noe av den samme tilnærmingen til forholdet ord-handling som vi så på Det Norske Teatret, om ikke like fysisk formidlet.

Designduoen Sir Grand Lear - danske Lea Burrows og norske Ingvild Rømo Grande - har gitt forestillingen en glassblank ramme, en kald og hard, skrånet konstellasjon som kan lede tankene både til speil og speileffekter, og til det isdekket der stykkets fortidstragedie har skjedd. Under overflaten, diskret framvist i enkelte av scenene, finnes leketøy og andre barndomseffekter, som et ekstra hint om de ulike mor-barn-forholdene i historien.

Premieren var på DNS 9. mai. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 21. mai.