«Einsemdtrilogien»: «Nokon kjem til å komme», «Namnet», «Dødsvariasjonar».
Festspillene i Bergen. Av Jon Fosse, oversatt av XX. Med: Antuan Gil Martínez,
Maylín Legaño Peña, Yudith González Leyva m.fl. Regi: Amarelis Pérez Vera («Nokon»),
Rogelio Orizonso Gómez («Namnet»), William Ruiz Morales («Døds»). Prosjektkoordinator
og dramaturg: Yohayna Hernández González.
Utrygghet som effekt.
Trippel uro
«Einsemdtrilogien» portretterer sosial usikkerhet i stor
skala.
TEATER: I Bergen er «Einsemdtrilogien» lagt opp som vandreteater
i et bolighus: Tre leiligheter, fem etasjer. Hvert stykke har sin leilighet. «Nokon
kjem til å komme» beveger seg over tre etasjer, «Namnet» bruker i hovedsak tre
rom i en leilighet, «Dødsvariasjonar» finner sted i ett rom i en leilighet.
Publikum og skuespillere forflytter seg i alle tre stykker.
Utagerende
Spillet er jevnt over mer utagerende enn vi er vant til å se
det i Fosses stykker. Nervøsitet, sjalusi og angst ligger ikke i underteksten,
men formidles T-Y-D-E-L-I-G. Her er utbrudd av hysteri, roping og malplassert
latter. Følelser aksellererer raskt: Furting blir til åpenbart raseri, skuffelse
til sinne.
Det kubanske prosjektkompaniet (som er satt sammen for dette
prosjektet og som er uten navn) har også valgt å vektlegge krenkelsene: De
ulike rollefigurenes tråkker stadig over de andres intimgrenser. Som regel
signaliserer kroppsspråk og ansiktsuttrykk at de gjør det bevisst.
Her er krenkelsen av den andre en villet provokasjon oftere
enn det er et uhell.
Ujevnt
Rolletolkningene er ujevne. Selvbevisste smil av typen «dere
ser på meg nå, selv om jeg ikke sier noe», overspill og å glemme å være i rolle
når rollefiguren er utenfor handlingen, men fortsatt i rommet, forekommer litt
for ofte. All den tid de fleste aktørene er unge, nyutdannede eller fortsatt
under utdanning er det fristende å si at dette er et tegn på at ikke alle er
modne for den nære iakttagelsen leilighetslokaliseringen innbyr til. Men dette
kan også være et overlagt regigrep, et valg de tre regissørene har gjort for å
understreke Fosses tematikk; sosial angst og utrygghet, ensomhet som blir
forsterket i grupper, det ukomfortabelt keitete i samvær en ikke vil være i, om
en er usikker på sin egen identitet eller tilhørighet.
På samme måte kan produksjonens tekniske vanskeligheter være
utilsiktede eller tilsiktede, valgt for å øke publikums uro. Teknikken skaper
nemlig skiller i publikum: Ikke bare mellom spansktalende og/eller
Fosse-kjennere og dem som trenger å se teksten for å følge stykkets forløp, men
også mellom dem som tilfeldigvis er plassert akkurat der de bør være for å se
skuespillerne akkurat da, og dem som ikke er det.
Du, en kikker
Slik «Einsemdtrilogien» er lagt opp kan en ikke skille
estetikk og teknikk, logistikk og kunstnerisk form. Ofte (og aller mest i «Nokon»,
som går over fem-seks rom i tre etasjer og der skuespillernes spill filmes dels
av dem selv og dels av stasjonære kameraer) er synsvinklene slik at en må velge
mellom å se handlingen mellom skuespillerne eller skjermene der de er tekstet. Tidvis
faller tekst eller bilder vekk fra skjermene.
Både dette og de ujevne rolletolkningene gir anstrøk av
amatørisme til prosjektet. Et ønsket eller uønsket preg? Det er ikke lett å si.
På den ene siden følger dette opp Fosses temaer og gir forestillingene økt preg
av autensitet. Det er som om vi virkelig har snublet inn i andre menneskers
private hjem og vanskeligheter og nå overhører diskusjoner som ikke var ment
for oss. På den andre siden trekker det oppmerksomheten vekk fra de
fortellinger Fosse formidler og over til kikkeropplevelsen og våre egne
oppfatninger om hvordan vi skal oppføre oss som teaterpublikum.
Forskjellene mello oss
En kvinne blir pinlig berørt fordi hun har satt seg i
skuespillerens stol. En mann spør jevnlig meg, kritikeren som kjenner stykkene
og forstår spansk, «skal det være slik?». Selv flytter jeg meg stadig, når
skuespillerne gjør det. Har jeg nå funnet en synsvinkel der jeg ser alt som
skjer? Det har jeg langt fra alltid.
I «Nokon», der handlingen som regel pågår
i flere rom enn ett, og der filmvinklene alltid er mer begrenset enn den plass
skuespillerne tar, er det umulig å få den fulle oversikt. I «Namnet» og «Dødsvariasjonar»,
der handlingen er geografisk mer konsentrert, får jeg det til. Samtidig er jeg ubehagelig
oppmerksom på den plass jeg selv tar. («Jeg håper jeg ikke er i veien for deg?
Jeg ønsker ikke å forstyrre din opplevelse.»)
Slik brister illusjonen om det egalitære publikum. Vi vet om
at det vi selv ser og hører ikke nødvendigvis kan sammenlignes med det de andre
har sett og hørt.
Poesi
Den spanske oversettelsen er god, og aller best i «Nokon»;
tekstnær, presis og tro mot Fosses stil. Her er knappe ord og hverdagslige
enkeltsetninger, omformulert og så gjentatt i sirkulære mønstre.
Oversetterne har valgt de enkleste og mest direkte
grammatiske formene og de klareste uttrykkene. I valget mellom et kort ord og
et langt ord velges det korte, i valget mellom et konkret uttrykk og et
språkbilde alltid det konkrete.
Slik ivaretas den korthugde poesien i teksten, i skarp
kontrast til spillestilen den framføres i.
No comments:
Post a Comment