Juni 2012: Den gjerrige

«Den gjerrige». Grenland Friteater. Av Jean-Baptiste Molière. Med: Leif Arild Sanden, Even Bolstad, Kjersti Posti Høgli, Geddy Aniksdal m.fl. Regi: Lars Vik.

En skattkiste av en forestilling.

Den sjenerøse gjerrige

«Den gjerrige» er blitt raust teater.

TEATER: Man rekker å tenke at det nå er på tide å legge Molière på kistebunnen. Ikke kast ham, man tar da vare på familierelikviene, men legg ham der det fineste sølvtøyet ligger, det man ikke bruker, men har nok med å vite at er der. Hos Molière sies jo alt rett ut, og vi er over det nå: Vi vil ha teater med undertekst. Så viser det seg at Grenland Friteater har klart å gi sine aner nytt liv. 

«Den gjerrige» er blitt et overdådig overflødighetshorn av en forestilling, sjenerøs med virkemidlene, gjestfri mot publikum, raus mot sine skikkelser. Lars Viks omarbeidelse og regi har gjort den gamle komedien til en gjøglerforestilling man meget vel kan le av også i dag.

Bare kast det

En ting blir vi spart for: Molières altfor tydelige forklaringer, monologene der motivasjoner utlegges i detalj, i sidebemerkninger rettet mot publikum, er i all hovedsak vekk. De av dem som har overlevd har, som regel, fått form av sang (et stort pluss).

Teatret blander moderne fysisk teater med inspirasjoner fra gjøglertradisjoner: Den norske, den danske, den franske, den italienske. De samme inspirasjonskildene preger Guttorm Guttormsens musikk. (Også et pluss.) Vi får til og med et oppfinnsomt lite rap-battle mellom far og sønn her, med eim av både norske stev og franske viser. Det er herlig freskt, og den aller største overraskelsen er at det faktisk passer inn. (Enda et pluss.)

Pluss og minus

Det ene unge paret, gjerrig-arvingen Cleante (Tobias Vik) og hans Mariane (Anne Storberget) sløser med kurtisen - litt for mye, litt for fort (et lite minus) - mens Vik hos den forkledde tjener Valere og hans Elise (Bolstad & Høgli) har funnet fram til en god miks av tilbakeholdenhet og direkthet (et pluss). Elises vifte er som en rollefigur i seg selv, en klar indikasjon på innehaverskens sinnstilstand (et stort pluss). Tjenerne Geddy Aniksdal og Olav Hanto balanserer på grensen mellom overspill og akkurat passe overdådighet, men begge gjør det med en slik sjarm at det går i balanse. Den gjerrige Harpagon selv, spilt av Leif Arild Sanden, befinner seg på pluss-siden. Rollefigurens sleske griskhet har motvekt i barnlig oppriktighet. Visst er han gjerrig, men hvem kan bebreide det bortskjemte barnet som ennå ikke har lært å dele? Han vet ikke bedre, stakkar, og han har da sine forsonlige sider - også.

Overskudd

Pluss må ensemblet også få for bruken av teaterrommet i sin helhet. De bruker balkongene, de bruker fløyelsforhengene, de bruker trappene, de bruker auditoriet. Ofte starter en scene i utkanten av synsvinkelen mens den man har sett på går mot slutten. Grepet gir tempo og temperatur, og fungerer som medisin mot tradisjonens overtydelighet.

Sluttsummen viser altså et solid overskudd. «Den gjerrige» er igjen blitt vitalt teater: Livlig, lekent, med nikk og bukk til historien, men freidig særegent og med klar grenlandsk signatur.

Premiere var i Porsgrunn 07.06.