Mars 2012: =Oslo

FAKTA: «=Oslo» av Petter Næss basert på tekster fra bladet =Oslo, oversatt av Eirik Fauske, Det Norske Teatret. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Nicolai Cleve Broch, Silje Storstein, Marianne Krogh og Jan Grønli. Regi: Petter Næss. Musikk: Nils Petter Molvær.
Distansert dokumentar.

=Avstand

«=Oslo» dyrker det generelle. Det går på bekostning av det spesifikke.

TEATER: Dette er også Oslo: Oppbrutt søvn i en sovepose under et tre. Et menneske som blir så urolig at hun bare kan nikke. En narkoman i møte med kongen på Slottet.

Basert på bladet
Teaterforestillingen «=Oslo» er basert på tekster fra bladet med samme navn. Noen er skrevet av bladets egne selgere. Andre av profesjonelle skribenter.
Petter Næss har sammenføyd dem til en dokumentarisk collage der de fem skuespillerne framstiller langt mer enn fem personer. De fleste av dem er navnløse, anonyme. Vi får ikke vite mye om hver av dem.
«=Oslo» går ikke dypt inn i enkelthistoriene. Forestillingen dyrker det generelle, det som er åpent for at mange kan finne identifikasjon i det.
Hverdagsfragmenter, anekdoter, meningsutsagn, pekefingerpedagogisk forklaring, barndomsminner, et øyeblikks snillhet fra en fremmed, antydninger om angst, fakta om fengselskøer, et element av konfrontasjon, en reaksjon på et bombesmell en julidag - mangt og mye er trukket sammen.
Bladets intervju med kongen blir et symbol på klasseforskjeller vi ikke alltid anerkjenner her til lands, men det er tettpakket med moralske utsagn (rettet mot salen, og enda mer, mot dem som ikke ønsker å se, ikke mot dem som her kalles «de vanskeligstilte»), og det har fått uberettiget stor plass.
Velment
Noe av stoffet er emosjonelt engasjerende, noe er intellektuelt engasjerende. Alt er uten tvil velment. Men mye holder en distanse som gjør det underlig upersonlig.
Enten det skyldes frykten for å trå menneskene det handler om for nære, angsten for sosialpornografien, eller ønsket om å få inn så mange stemmer som mulig, gir «=Oslo» stadig slipp på det spesifikke for så å favne det generelle.
Forestillingen fordyper seg ikke i de enkelte personenes historier, men forflytter seg hyppig videre. Til neste menneske, neste fortelling. Vi kan holde oss til en motivkrets for en stund - jul, for eksempel - men teaterforestillingen «=Oslo» går ikke grundigere til verks enn det et knippe enkeltartikler gjør.
«Det kunne like gjerne vært deg», avrundes «=Oslo». Kanskje er det nettopp teatrets ønske om å overbevise oss om dette som hindrer oss i å bli skikkelig kjent med de individene det faktisk er snakk om.

Premiere var på Det Norske Teatret 02.03.2012.

Anmeldelsen ble trykket i ulike versjoner på nett og på papir, dvs. at teksten i papirutgaven var noe forkortet. Det over er den lengste tekstversjonen.