Januar 2010: Spring Awakening

«Spring Awakening» av Steven Sater og Duncan Sheik basert på Franz Wedekind, oversatt av Håvard Rem, Oslo Nye Teater. Med: Lena Kristin Ellingsen, Adil Khan, Jens Petter Olsen m.fl. Regi: Kjersti Horn. Koreografi: Jan Nikolai Wesnes. Musikalsk ledelse: Andreas Utnem.
Seksualitet i stramme rammer.
TERNING: FIRE

Sex, frykt og kraft

«Spring Awakening» sprenger åpne dører. Men kan likevel berøre.

MUSIKAL: Homofili. Incest. Onani. Tenåringsgraviditet og abort. Selvmord. I 2010 er sjokkeffekten borte. Men da Franz Wedekind skrev sitt skuespill «Vårløsning» i 1891, var det for skandaløst til å settes opp, og stykket ble nærmest glemt, inntil to unge amerikanere et hundreår etter bestemte seg for å bruke det som grunnlag for en Broadway-musikal.
«Spring Awakening» nådde teatrene i 2006, til unison kritikerros og en mengde priser. Når det nå får Norges-premiere, er forventningene høye. Blir de forløst? Ja og nei.
Kraft
Et ungt, karismatisk ensemble framstiller en gruppe skoleelever i 1890-tallets Tyskland. Sett fra 2010 er de nærmest latterlig uvitende. De kjenner ikke sin egen livskraft, de forstår ikke egne følelser eller egen seksualitet, og de voksne rundt dem presser dem til ikke å utforske noen av delene. Selvfølgelig: Dette er undertrykkelse som er dømt til å mislykkes. På forskjellige måter finner de unge ut hvem de er og hva de vil. Men de vet ikke hvilke krefter de slipper løs eller hvilke konsekvenser det kan få, og det går galt. Veldig galt.
Spillestilen er semi-realistisk. I talescenene befinner vi oss i 1890, med dialog og problemstillinger fra den tid. I syngescenene brukes kroppsspråk, musikk og til dels tekst av i dag. Hensikten er nok å vise det universelle i de følelsene som skildres, og at styrken og kraften i dem går utover tid og rom. Men dette grepet bidrar også til et stilbrudd som kan skape avstand.
Berører?
Vanskelig er også scenografien. Sceneriggen – lagd som en trapp med enorme trappetrinn – forandres ikke gjennom stykket. Mesteparten av tiden er nesten hele ensemblet synlige i den, om de er aktive i handlingen eller ikke. Disse rammene begrenser koreografien.
Adil Khans Moritz er den som i størst grad berører. Ikke bare har han fått den største følelsesmessige dybden og den største utviklingen i manus. Khan er også den som best lykkes i å nå utover rammene oppsetningen setter for ham, som sanger, skuespiller og danser. Lett er det også å ha sympati med Lena Kristin Ellingsen og Jens Petter Olsens forelskede par Wendla og Melchior, og de mange unge birolleskuespillerne kommer også godt fra det, mens Helle Haugen og Geir Kvarmes voksenfigurer sjelden blir mer enn nettopp figurer.

Premiere var 29.01.10.