«Hav». Gimle, Bergen. Festspillene i Bergen i samarbeid med Det
Norske Teatret, Hordaland Teater og Bondeungdomslaget i Oslo. Av Jon Fosse.
Med: Øystein Røger, Kyrre Hellum, Svein Tindberg, Hildegun Riise, Birgitte
Larsen og Morten Espeland. Regi: Kai Johnsen.
Poetisk desperasjon.
Levende døde
«Hav» er en melankolsk, nær fortvilet meditasjon over
mennesker i en mellomtilstand mellom liv og død.
TEATER: Publikum sitter i en sirkel. To tomme vindusrammer i
tre ligger på gulvet, to traller med uinnrammede pleksiglass står på gulvet.
Fra seter blant publikum reiser Øystein Røger og Kyrre Hellum seg. Etter hvert
skal Birgitte Larsen, Morten Espeland, Hildegun Riise og Svein Tindberg gjøre
det samme.
Fosses hav
Havet,
eller fjorden, figurerer i mange av Jon Fosses skuespill. For ulike skikkelser
symboliserer det ulike ting: Lengsel. Tap. Død. Liv. Trygghet. Evighet.
Ensomhet. Frihet. Avstand. Noen ganger kan det også være «bare» et miljø, et
sted hvor en historie finner sted. Et fast punkt, om det er aldri så flytende.
I
«Hav» er både hav og skip vage ideer, ikke fysiske realiteter. «Havet er berre
noko som er», sier han som kaller seg skipsføreren (eller «Skipsføraren», spilt
av Øystein Røger). Men her er det høyst usikkert at havet er. Det er høyst
usikkert om noe eller noen som helst er. Mer sannsynlig er det at livet er
over, og ingenting er, at det tenkte havet og det tenkte skipet danner et rom
et sted og en tid etter døden. «Dette
er liksom ingen stad og så er det liksom likevel ein stad», som det sies, «som er og som ikkje er
samtidig».
Slik er det også med menneskene i
stykket. De befinner seg i en mellomtilstand der de både er og ikke er. De
kjenner og kjenner ikke hverandre. De kommuniserer og kommuniserer ikke.
De føler og føler ikke. Bare undringen - i seg selv en form for ustabilitet - er
konstant. Hvor inntrengende det vil oppleves av tilskueren avhenger i stor grad
av hvor mottakelig en selv er for den samme undringen.
Musikalsk
Tekstframføringen tyder på musikalsk instruksjon. Dialogen
bølger mellom det tvilende, søkende, usikre, og det konfronterende, fortvilte,
insisterende. Skikkelsene navigerer - med utbrudd av temperament - mellom temaer
som er nøkkeltemaer for Fosse: Avmakten i møtet med overganger, melankolien
over alt som er over, lengselen etter å bli forstått og avvisningen når en
forstås så altfor godt. I hvor stor grad kan en tro at andre mennesker er der
for en? Hva skjer i døden og etter døden? Ekkoer fra hele forfatterskapet gir
gjenlyd i teksten, som dramatikeren har annonsert blir hans siste teaterstykke.
Det er også av hans dystreste, med en grunntone av poetisk uttrykt desperasjon.
Kai Johnsen og samarbeidspartnerne framhever denne
dysterheten gjennom framføringer fulle av uro, en lysdesign preget av mørke - noen
av scenene framføres faktisk i et nær totalt mørke - og en scenografi der
speilvirkninger, projeksjoner og silhuetter skaper spøkelsesaktige gjenskinn av
de samme personene som er fysisk til stede i scenerommet. Ingrid Tønder og
Klaus Kottmann har samarbeidet om det visuelle uttrykket. Nok en gang understrekes
en fossesk sannhet: Overflaten kan være stillferdig, men understrømmingene er
kraftige, uforutsigbare og ustyrlige.
Etter endt spilleperiode på Logen Teater overføres «Hav» til
Strandebarm 31. mai. Oslo-premieren blir 26. september, i Teatersalen BUL.
No comments:
Post a Comment