Ikke smerte nok
Det burde vært vondt å se «Festen». Langt vondere enn det er.
TEATER: Ubehag. Et psykisk ubehag så sterkt at det føltes fysisk. Følelsen av å være vitne. Kanskje endog medskyldig. Her skjer det noe vondt, foran dine egne øyne. Slik var filmen «Festen». Dogmeuttrykket forsterket det dokumentariske preget, tilskueren fikk følelsen av virkelig å se avsløringen - og konsekvensene.
Ubehag?
Teatret burde ha alle muligheter til å intensivere denne følelsen. Som teaterpublikum er vi praktisk talt gjester i det samme selskap. Vi puster i det samme rom. Når en så emosjonell historie blir fortalt, burde vi kunne kjenne de berørtes smerte, familiens tvil, frykt og uro.
Det finnes mange teatergrep, flere av dem grunnleggende enkle, for å oppnå dette, og mange er beslektet med filmens dogmer. Realtid, ikke oppbrutt av pause. Rominndeling, med signal om at nå overhøres noe som var ment å være privat. Direkte henvendelse. «Festen»s dialog er i utgangspunktet inkluderende, i sin likeframme tydelighet. Bordtalene, rettet til et publikum som de allerede er, burde kunne rettes til oss. Hadde Rogaland Teater valgt å vise stykket i sin teaterhall heller enn på hovedscenen, kunne vi til og med blitt plassert som gjester, fjerne slektninger, ved bord i selskapets utkant.
Men de sceniske løsningene Anders Dahl har valgt synliggjør teaterfiksjonen og fjerner seg fra emosjonelle eksplosiver, snarere enn å gjøre oppsetningen in-yer-face. Det er ikke likegyldig teater, men det er heller ikke modig.
Hemmeligheter
Scenografien (Gjermund Andresen) hjelper ikke. En trapperigg går over to etasjer. Lengst bak, en avsats. På hver side, brede trappetrinn. I midten og foran et stort rom, der hovedhandlingen pågår. Her dekkes bord og feires fest. Men handlingen fra andre rom finner sted i det samme rommet, uten at det ligger noen konsekvent plassering, retningsfølelse eller øvrig tilrettelegging til grunn. Dogmeregissørenes formaninger om at alt skal skje på location er sett bort ifra. Om tid og rom skal oppheves, hadde det kanskje vært bedre å oppheve det helt, frigjøre seg totalt og velge en løsning uten fysiske rammer, heller enn en halvløsning?
Teaterversjonen følger filmens struktur. Familieselskapets anstrengte munterhet og keitete sentimentalitet kan mange kjenne igjen fra egne liv. Men denne familien har skitnere hemmeligheter enn de fleste. En datter har begått selvmord. En sønn har alkohol- og aggresjonsproblemer. Christian vet hvorfor. Og under farens feiring reiser han seg for å holde tale.
«Sannhetstalen». Den der alle får vite om forbrytelsen - den som mange av dem helst ikke vil tro på. Det er så mye mer behagelig å late som ingenting, selv om det er åpenbart at flere har lidd skade.
Skjev balanse
Det burde vært arbeidet mer med framstillingen av rollefigurene, og balansen mellom dem. Et underutforsket aspekt, i teaterutgaven som i filmversjonen, er mor Elses rolle. Gretelill Tangen har få replikker. Men hun får maksimalt ut av familiefruens dannede, fasadeopptatte nedlatenhet. Datter Helenes utvikling fra lojalitet mot far til forståelse for søsken er også troverdig, og en styrke i oppsetningen (Holter).
Men hovedpersonene, den tilforlatelige overgriper Helge (Stormoen) og hans konfronterende sønn Christian (Kaada), oppleves som noe utydelige, vage og unnvikende både i samspill og hver for seg. Dette er ikke usannsynlig oppførsel, forhistorien tatt i betraktning, men vi kunne ønkset å bli bedre kjent med deres motivasjoner - samtidig som den mer brautende bror Michael (Svein Solenes) får overdrevet stor plass. Teaterversjonen burde ha våget å ta flere selvstendige valg.
Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven 11.05.2012. Premiere var 12.05.2012.
No comments:
Post a Comment