«Company» av Stephen Sondheim og George Furth, oversatt av Johan Osuldsen, Den Nationale Scene, Bergen. Med: Jon B. Devik, Monica Hjelle, Siren Jørgensen m.fl. Regi og koreografi: Johan Osuldsen. Musikalsk ledelse: Jan Kåre Hystad.
Kjærlighet som gruppepress.
TERNING: FEM
Fanget av friheten
Når alle muligheter ligger åpne, må du legge deg selv åpen for å kunne velge mellom dem. «Company» er musikalen om kjærlighet i valgfrihetens tid.
MUSIKAL: Førti år etter at Stephen Sondheim og George Furth skrev «Company», settes musikalen for første gang opp i Norge. Den framstår fortsatt som forbløffende moderne.
Handlingen er ikke lineær, men består av frittstående scener i en slags stream-of-counsciousness-inspirert dramaturgi. Kall det gjerne en refleksjonsmusikal. Jon Bleiklie Devik er Bobby, en ubestemt mann i en uklar verden, der valgmulighetene er udefinerte og ingen svar er riktige. Som 35-åring er han den eneste single i en venneflokk full av par. «Hvorfor er du ikke gift?», spør vennene, og Bobby har egentlig ikke noe svar. Bortsett fra det at det er vanskelig å velge sin «noen». Og har de det egentlig noe bedre, de som lever sammen? «Det gjør livet komplett», sier de. Men Bobby kjenner hemmelighetene deres. Noen smugdrikker og noen smugspiser, noen skal skille seg, noen krangler og noen fortviler, noen røyker hasj og noen har skrevet ferdig selvmordsbrevet sitt. Scenografien, gjort av Lise Christensen i hvitt, grått og svart, ikke en dråpe farge, er betegnende. For «Company» er musikalen der ingen er lykkelige og alle later som.
Deprimerende blir det likevel ikke. Underfundig humor, skarp sarkasme og innsiktsfull ironi, blandet med musikalske numre der rytme og rim følger storbypulsen og der flere historier fortelles parallelt, sørger for det. En noe halvhjertet koreografi understreker preget av utydelighet, uferdighet og mangel på fasit. «Company» er i det hele tatt ikke redd for å utfordre sitt publikum og å la spørsmål stå uten svar. Det gjør den til en musikal i tiden. Som Bobby må vi selv velge hvilken virkelighet vi vil la vinne.
Anmeldelsen er skrevet ut fra generalprøven.
Premiere var 23.01.10.
Monday, January 25, 2010
Januar 2010: Drit i å danse
«Drit i å danse» av Marit Voldsæter, Trond Hanssen, Jon Niklas Rønning, Elina Krantz m.fl. Ole Bull Scene, Bergen. Med: Marit Voldsæter. Musikere: Ørjan Liavåg, Kai Ole Taule og Christian Øvreaas. Regi: Erik Ulfsby.
Sin egen rytme.
TERNING: FEM
I takt med latteren
Når Marit Voldsæter byr opp til dans, er ingen som kan trinnene som Marit Voldsæter.
SHOW: Marit Voldsæter har alltid vært blant de komikere som følger sin egen rytme. Hun har evnen til å se de absurde i det vanlige og det vanlige i det absurde. Hun har komisk timing både når hun følger dramaturgiske formularer og når hun fraviker dem for å overraske. Hun er klar over trender og kan treffende kommentere dem (som i «Kor e UD hen?», «Meg og alt kvinner gjør»). Men hun er også i stand til å blåse i standardoppfatninger og moter og å danse fugledansen når alle andre danser vals.
Hun har like stor troverdighet når hun harselerer med analbleking og amatørstripping («Meg og alt kvinner gjør», «Takk for meg», begge deler egne tekster, den siste i samarbeid med Elina Krantz), som når hun hyller mor med småvakker nostalgi («Rynker forteller» med tekst av J.N. Rønning og melodi Jan Eggum). Parodiere kan hun også, enten det går ut over Marit Larsen, Herborg Kråkevik, Sissel Kyrkjebø eller kusina i Haugesund.
Tekstkvaliteten varierer gjennom showet, og litt for mange av de tynneste tekstene er samlet i første halvdel. Taxisjåførmøtet mellom Leif-Per Moltubakk (Liavåg) og Marit-som-tjukk-mann kunne man nesten (om enn bare nesten) ha unnvært, og «Meg og Bergen» (Krantz) har lite nytt å by på. Men Marit gjør hele veien det beste ut av det hun har, og etter hvert får hun også mer av alt. De verbale poengene kommer hyppigere og den visuelle villskapen blir villere, og mot slutten er «Drit i å danse» akkurat så ellevill at den beveger seg på randen av det rasjonelle. Ikke at man bryr seg om rasjonalitet der og da: Man bare ler.
Musikerne Ørjan Liavåg, Kai Ole Taule og Christian Øvreaas er et verdig støtteapparat, både musikalsk og med innslag av fysisk komikk, fortreffelig gjort både i «Problemer med lyden» og «Kaktus & Bambus», den sistnevnte lagt til et visst rettslokale i en viss afrikansk stat, med gjennomgangsrefreng «Vi vil ha tolk».
For sitt forrige show, «Med ræven i fatle», fikk Marit Voldsæter jubelkritikker og Komipris x 2. Det kan hun meget vel gjøre denne gang også.
Premiere var 21.01.10.
Sin egen rytme.
TERNING: FEM
I takt med latteren
Når Marit Voldsæter byr opp til dans, er ingen som kan trinnene som Marit Voldsæter.
SHOW: Marit Voldsæter har alltid vært blant de komikere som følger sin egen rytme. Hun har evnen til å se de absurde i det vanlige og det vanlige i det absurde. Hun har komisk timing både når hun følger dramaturgiske formularer og når hun fraviker dem for å overraske. Hun er klar over trender og kan treffende kommentere dem (som i «Kor e UD hen?», «Meg og alt kvinner gjør»). Men hun er også i stand til å blåse i standardoppfatninger og moter og å danse fugledansen når alle andre danser vals.
Hun har like stor troverdighet når hun harselerer med analbleking og amatørstripping («Meg og alt kvinner gjør», «Takk for meg», begge deler egne tekster, den siste i samarbeid med Elina Krantz), som når hun hyller mor med småvakker nostalgi («Rynker forteller» med tekst av J.N. Rønning og melodi Jan Eggum). Parodiere kan hun også, enten det går ut over Marit Larsen, Herborg Kråkevik, Sissel Kyrkjebø eller kusina i Haugesund.
Tekstkvaliteten varierer gjennom showet, og litt for mange av de tynneste tekstene er samlet i første halvdel. Taxisjåførmøtet mellom Leif-Per Moltubakk (Liavåg) og Marit-som-tjukk-mann kunne man nesten (om enn bare nesten) ha unnvært, og «Meg og Bergen» (Krantz) har lite nytt å by på. Men Marit gjør hele veien det beste ut av det hun har, og etter hvert får hun også mer av alt. De verbale poengene kommer hyppigere og den visuelle villskapen blir villere, og mot slutten er «Drit i å danse» akkurat så ellevill at den beveger seg på randen av det rasjonelle. Ikke at man bryr seg om rasjonalitet der og da: Man bare ler.
Musikerne Ørjan Liavåg, Kai Ole Taule og Christian Øvreaas er et verdig støtteapparat, både musikalsk og med innslag av fysisk komikk, fortreffelig gjort både i «Problemer med lyden» og «Kaktus & Bambus», den sistnevnte lagt til et visst rettslokale i en viss afrikansk stat, med gjennomgangsrefreng «Vi vil ha tolk».
For sitt forrige show, «Med ræven i fatle», fikk Marit Voldsæter jubelkritikker og Komipris x 2. Det kan hun meget vel gjøre denne gang også.
Premiere var 21.01.10.
Tuesday, January 19, 2010
Januar 2010: Fargerikt faenskap
«Fargerikt faenskap» av og med Jonna Støme, Latter. Regi: Vemund Vik.
Faenskap og fellesskap i fellesskap. TERNING: FIRE
Tja til et fargerikt faenskap
Noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe brunt.
SHOW: Egentlig er Jonna Støme ingen nykommer på humorscenen. Han har drevet med standup i et tiår, deltatt i flere fellesshow og ble i 2008 kåret til årets standupkomiker. Men «Fargerikt faenskap» er likevel NRK-fjesets første soloforestilling og den lengste sammenhengende opptreden han har gjort. Fortsatt virker han som et freskt fjes, og ofte, men ikke alltid, med fresk humor.
Som tittelen røper har Jonna Støme valgt seg det flerfargede Norge som hovedtema. Han behandler det med omtrent like mye frekkhet som politisk korrekthet, tydelig vel vitende om at han kan gå lengre i første retning enn de fleste andre som er oppvokst på Oslos vestkant. Samtidig er det grenser for hvor mange ganger han kan si «negeren fra barne-tv» og forvente at sjokkeffekten holder. Akkurat det er i grunnen ikke spesielt morsomt den første gangen heller. Mange av UDI-vitsene og Afrika-poengene framstår som like fordomsfulle som de ville gjort hadde de kommet fra andre vestkantgutter, noen av de mer politisk korrekte vitsene har vi hørt tidligere fra andre, mens andre betraktninger overrasker og morer.
Enkelte av hans norskhetsbetraktninger, om hytteliv og julebrev, er også stoff som virker gjenbrukt, og mange av showets morsomste og mest uventede øyeblikk kommer når han fraviker fra temaet og vikler seg inn i betraktninger om for eksempel sin frykt for sjefen i datterens barnehage. Når det er sagt, framstår Støme som en samfunnsbevisst, oppdatert, fritenkende og smart komiker. Han skal også ha ros for at han innimellom tør roe ned tempoet og komme med bemerkninger som er humoristisk ettertenksomme snarere enn hysterisk lattervekkende.
Premiere var 13.01.10.
Faenskap og fellesskap i fellesskap. TERNING: FIRE
Tja til et fargerikt faenskap
Noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe brunt.
SHOW: Egentlig er Jonna Støme ingen nykommer på humorscenen. Han har drevet med standup i et tiår, deltatt i flere fellesshow og ble i 2008 kåret til årets standupkomiker. Men «Fargerikt faenskap» er likevel NRK-fjesets første soloforestilling og den lengste sammenhengende opptreden han har gjort. Fortsatt virker han som et freskt fjes, og ofte, men ikke alltid, med fresk humor.
Som tittelen røper har Jonna Støme valgt seg det flerfargede Norge som hovedtema. Han behandler det med omtrent like mye frekkhet som politisk korrekthet, tydelig vel vitende om at han kan gå lengre i første retning enn de fleste andre som er oppvokst på Oslos vestkant. Samtidig er det grenser for hvor mange ganger han kan si «negeren fra barne-tv» og forvente at sjokkeffekten holder. Akkurat det er i grunnen ikke spesielt morsomt den første gangen heller. Mange av UDI-vitsene og Afrika-poengene framstår som like fordomsfulle som de ville gjort hadde de kommet fra andre vestkantgutter, noen av de mer politisk korrekte vitsene har vi hørt tidligere fra andre, mens andre betraktninger overrasker og morer.
Enkelte av hans norskhetsbetraktninger, om hytteliv og julebrev, er også stoff som virker gjenbrukt, og mange av showets morsomste og mest uventede øyeblikk kommer når han fraviker fra temaet og vikler seg inn i betraktninger om for eksempel sin frykt for sjefen i datterens barnehage. Når det er sagt, framstår Støme som en samfunnsbevisst, oppdatert, fritenkende og smart komiker. Han skal også ha ros for at han innimellom tør roe ned tempoet og komme med bemerkninger som er humoristisk ettertenksomme snarere enn hysterisk lattervekkende.
Premiere var 13.01.10.
Subscribe to:
Posts (Atom)
