September 2016: Heia Flåklypa!

«Heia Flåklypa!». Riksteatret i samarbeid med Nationaltheatret. Av: Gorm Jenseg etter Kjell Aukrust, musikk av Marius Podolski. Med: Simon Andersen, Nils Johnson, Daniel Karlsson, Peter Kippersund, Robert Skjærstad, Kikki Stormo, Frank Ole Sætrang og Nicholas Khandji. Regi: Lars Erik Holter.

KOMMENTAR: Skitne triks og rene gleder.

TERNING: FIRE

«Heia Flåklypa!» har en viss kraft i klypa.

Gøy på landet.

TEATER: By og land står mann mot mann, når verdensmesterskapet i melkespannkasting skal arrangeres. Regjerende mester er Flåklypas egen Emanuel Desperados (Peter Kippersund), mens utfordrer Bertram Nufsefjord (Nicholas Khandji) er sesongarbeider i Oslo. Begge steder finnes mafiosolignende lurendreiere (Robert Skjærstad og Daniel Karlsson) med én og samme agenda: Oslo skal vinne. Men de har ikke regnet med Solan (Kikki Stormo), Ludvig (Frank Ole Sætrang) og Reodor Felgen (Nils Johnson).

Fru Oslo Vest

I et ensemble på åtte har Riksteatret funnet plass til en kvinne: Kikki Stormo, som spiller Solan, guttaktig ivrig og energisk. I Jensegs manus er der bare en kvinnerolle, og den er dekket av Simon Andersen. Hans enkefru Engelschøn-Glad er en hardkokt businesskvinne med bestemte ostepreferanser, suverent selvsikker, og snobbete elegant (bortsett fra når telefonen ringer om natta og den ene løspuppen havner på vidvanke). Hun er ikke en blåkopi av hans Wenche Foss-parodi, skjønt diksjon og tonefall har visse fellestrekk. Fruen er definitivt en skapning for og av Oslos vestligste vest, sånn cirka 1960, og Andersen bruker sin revytiming med effekt. Han sprer også moro i rollen som postmann Gudleik Knotten, ulykkesfugl og testkanin for Reodor Felgens hjelpsomhet.

«Heia Flåklypa!» skiller seg fra mye annet teater i dagens Norge ved at den forsøker å holde seg til en slags dialekt-helhet. Flåklypas innbyggere snakker alle sammen døladialekt, eller nær nok døladialekt til at vi som kommer andre steder fra kan godta den som det. Som i Aukrusts univers hører typene til bygdeoriginalens storhetstid.

Finurlige oppfinnelser

Nils Johnson spiller altså Reodor Felgen, men «Heia Flåklypa!»s egentlige Reodor Felgen heter Dordi Strøm. Hun er scenografen som har gitt utforming til hans oppfinnelser, med frodig fantasi og finurlige tilleggsfunksjoner. «Det er herlig å bo her i Flåklypa», synger ensemblet, og mye er herlig i forestillingen. Typekomikken burde appellere både til barn og voksne, handlingsforløpet har spenningsutvikling, og selve spannkastekonkurransen er forbilledlig løst. Men noen av forestillingens elementer kunne nok Holter & co fått enda mer ut av. Videografikken (Åsmund Bøe og Dordi Strøm) viser geografiske forflytninger, og skiftninger i vær og vind. Men den brukes for eksempel ikke for å understøtte lydene vi hører når det går litt «fort i svingene» for postmann Knotten. Jensegs dialog når ikke helt opp til aukrustsk ordlek, sangene har en tendens til å bremse handlingen, mens sangtekstene forteller oss slikt som vi allerede vet, og premiereforestillingen er der deler der en merker hark i skuespillermaskineriet, i tekstframføring, dialektisk tilpasning og i noen scener underskudd på kroppsspråk. Dette siste er ikke mer omfattende enn at noen flere gjennomganger på turné nok vil reparere det, og uansett har «Heia Flåklypa!» en viss kraft i klypa.

Anbefalt nedre aldersgrense? Riksteatret har satt den til fem år, men jeg vil tro at sju, åtte eller ni passer bedre, litt avhengig av modenhet og teknisk duppedingsinteresse.

Premieren fant sted på Riksteatret 29. september 2016.

September 2016: Anne Franks søsken

«Anne Franks søsken». Agder Teater. Av: Birgit Amalie Nilssen. Med: Nasrin Khusrawi, Hege O. Enger, Jon Erik Myre, Mona Ayash, Mohmad Begdady, Jwan Mohammad, Ahmad Radwan Alkeder og Taha Mahsen Taiseer. Regi: Laura Christina Brøvig Vallenes.

KOMMENTAR: Kommentarfeltdiskusjon med formålsparagraf.

TERNING: FIRE

Situasjonsrapport fra et sivilisasjonssammenbrudd.

Harde fronter

TEATER: En vond menneskeskjebne møter kommentarfeltenes brutale tone. Hun heter Jamilah, og hun har vært flyktning hele sitt liv. Nasrin Khusrawi spiller henne med en ung jentes direkthet og temperament, som et menneske som desperat forsøker å tale sin sak til mennesker som ikke vil lytte.

Polarisert

Jamilah er født i Norge, hun kom til landet i mors mage, en mor på flukt. Hun er tolv år i 2010, når de to blir vekket av politiet og sendt til Syria. Kort tid etter bryter borgerkrigen ut. Hun er 16 når hun oppdager at moren prostituerer seg for å holde dem i live, når hun selv blir voldtatt og selv begynner å selge sex av nød. Hun er 18 når hun og moren igjen forsøker å flykte over Middelhavet, med håp om nytt opphold i Norge. Mor drukner. Jamilah overlever. Alene forsøker hun å klare seg.

Jamilah er en oppdiktet person, men hun kunne vært reell. Hennes fortelling består av bruddstykker fra skjebner vi alle har hørt om. Noen av innspillene kommer fra femten mennesker som selv har flyktet, fra Syria, Eritrea, Afghanistan og fire andre land. Fem av disse - Mona Ayash, Mohmad Begdady, Jwan Mohammad, Ahmad Radwan Alkeder og Taha Mahsen Taiseer, alle fra Syria - står selv på scenen som aktører, sammen med skuespillerne Nasrin Khusrawi, Hege O. Enger og Jon Erik Myre. Også medlemmer av Odins soldater har kommet med sine innspill.

Birgit Amalie Nilssen har valgt å framstille diskusjonen i sin mest polariserte form. Et tverrsnitt av det som sies i flyktningedebatten blir det ikke, til det er forestillingen for opptatt av ytterliggående synspunkter. Netthets og trusler, som «voldta dem», «drep dem», vises som ord på bakveggen, i veksling med dokumentarfotografi og video, og abstraherte bilder av bølger. Josh Griffin står for videoproduksjonen. I en - iscenesatt - sekvens bebreider Jamilah tilskuerne for ikke å foreta seg noe med situasjonen, for å være, nettopp, tilskuere, og hun får - også iscenesatt, aggressivt - svar fra salen.

Menneskeverd og forakt

«Anne Franks søsken» er teater med tydelig formålsparagraf. Forestillingen ønsker å være en påminnelse om flyktningens menneskeverd, satt opp mot fremmedfrykt og menneskeforakt. Den kunne knapt uttrykt dette målet klarere. «Jeg er et menneske», sier Khusrawi, i en av Jamilahs fortvilede scener. «Muslimene er livsfarlige», sier Jon Erik Myre, som Odin-soldat. «I to år spiste vi bare jord», sier Taha Mahsen Taiseer, som seg selv. «Jeg har ikke kapasitet til mer enn mitt og mine», sier Hege O. Enger, som Jamilahs norske nabo. Disse replikkene er representative, her er stilnivået lagt. I Agder Teaters informasjonsmateriale for forestillingen heter det at teatret har villet «bringe kommentarfeltene opp på scenen», og nettopp det er en treffende beskrivelse. Det har teatret gjort.

Lyssettingen, i design av Markus Fadum, er dunkel. To badekar - ett med vann i - er, mesteparten av tiden, de eneste rekvisittene. I innledningsscenen brukes også nettinggjerder, med mål om å få publikum til å føle hvordan det er å være på den gale siden av gjerdet. Men Laura Christina Brøvig Vallenes har gjort menneskene, og deres ord, til hovedeffekter i oppsetningen. Det etterlater et mer nøkternt og et mer alvorlig inntrykk enn en mer utmalende visuell løsning ville ha gjort, og dessuten et mer usentimentalt inntrykk enn det tekstens ord alene skulle tilsi.

Premieren fant sted på Kilden 28. september 2016.

September 2016: Namnet

«Namnet». Hordaland Teater. Av: Jon Fosse. Med: Oda Alisøy, Geir Amundsen, Kim Kvamme, Katrine Lunde Mackenzie, Nils Golberg Mulvik, Irene Waage. Regi: Randolf Walderhaug.

KOMMENTAR: Nervøse spenninger.

TERNING: FEM

Nok å ruge på

Fruktbar formidling av kommunikasjonsvansker.

TEATER: Der finnes et slektskap mellom Jon Fosse og Samuel Beckett, og dette slektskapet er svært synlig i Randolf Walderhaugs regi av «Namnet». Forestillingen kan beskrives som en sammensmeltning av urolig stagnasjon og stridig humor, utålmodig bitterhet og skjør forventning på vei over i resignasjon.

Ung og voksen

«Namnet» kan kalles en moderne klassiker. Fosse fikk den nasjonale Ibsenprisen for stykket i 1996, men det er likevel bare oppført noen få ganger her i landet. Utgangspunktet for teksten er en tenåringsgraviditet. Et ungt par er hos hennes familie, mor, far og søster, i påvente av at barnet hun venter skal bli født.

I Hordaland Teaters oppsetning spilles den høygravide ungjenta og hennes jevnaldrende kjæreste av Irene Waage og Nils Golberg Mulvik, som begge er født i 1979. Mor spilles av Katrine Lunde Mackenzie, som bare er ni år eldre. Denne rollebesetningen kunne ha vært et signal enten om en ikke-realistisk eller en harselerende tolkning av stykket, det samme kunne det parodisk barnslige kostymet til jentas yngre søster (spilt av Oda Alisøy), men framføringen tar teksten på alvor. At skikkelsene er eldre enn Fosse skrev dem, understreker bare stagnasjonen.

Nærhet og savn

I sentrum står altså et par som neppe ville vært et par, om det ikke var for graviditeten. Ingen av dem føler seg valgt av den andre. Hun forsøker å riste ham ut av det hun oppfatter som likegyldighet, å ergre ham, å gjøre ham sjalu. Han trekker seg inn i seg selv og prøver å ikke la seg merke av det. En sjelden gang klarer de å åpne seg litt for hverandre, å vise den andre velvilje, og å dele øyeblikk av nærhet. Men det er en ubekvem nærhet, fysisk anstrengt, og den varer aldri lenge, før den ene eller andres skuffelse bryter den.

Gjennom samspillet i familien ser vi hva hun og hennes omgangstone kommer fra. Dette er et hjem der kommunikasjon foregår gjennom fåmælt passiv-aggressivitet, og der nervøs venting er det nærmeste en kommer harmoni.

Sparsom poesi

Tormod Lindgrens scenografi består av omrisset av en stue, sparsomt møblert og plassert på en lav platting på gulvet i Logen, den historiske teaterbygningen som fra nå av skal være Hordaland Teaters base. En vindusramme mot publikum markerer ytterveggen, med et gardin som i korte sekvenser er for. I bakgrunnen ligger en gang og deler av et kjøkken på tilsvarende plattformer, og der takmønet kunne ha vært, ligger et enormt tre, som en fallen Yggdrasil, med røtter og forgreninger. Kvister stikker inn i stuerommet, og etterlater et inntrykk av at det er lavt under taket. Denne løsningen har det til felles med Fosses tekst at den kombinerer en konsentrert versjon av hverdagselementer med en mer poetisk overbygning.

I Logens sal, med moderat stigning i amfiet, er siktlinjene tidvis vanskelige.

Premieren var på Logen Teater i Bergen 21. september. Forestillingen var Hordaland Teaters første med Logen som fast ny base.