August 2015: Eg heiter Bente

«Eg heiter Bente». Det Norske Teatret. Av: Rikke Wölck, oversatt av Marit Tusvik. Med: Hildegun Riise, Ingunn B. Øyen, Elisabeth Sand, Ulrikke Hansen Døvigen. Regi: Anne-Karin Hytten.

Nært og mindre nært.

TERNING: FIRE

Det slående og det slitte

Tekstkvaliteten er ujevn, spillet jevnt solid, i «Eg heiter Bente» på Det Norske Teatret.

TEATER: Hun heter Bente. Hun er journalist og forfatter, i femtiårene, skilt, uten barn og uten søsken. Foreldrene er døde, venninnene er hennes nærmeste. Snart skal hun glemme nesten alt dette. Bente, som er vant til å tenke fort og klare seg selv, har Alzheimers.

Stemningsskifter

Hildegun Riise gjør en sterk og nyansert tolkning av Bente, den hun var og den hun blir, og stadiene imellom. Tidslinjen er oppbrutt. Raskt og ofte må Riise og kollegene - Ingunn B. Øyen, Elisabeth Sand, Ulrikke Hansen Døvigen - skifte mellom ulike faser og stemninger. Forvirring, fortvilelse, fornektelse, forståelse, frykt, aggresjon, ro. Overgangene kan være krevende, men de framføres uanstrengt.

Gjennom nøkkelepisoder fra en lengre periode portretteres omsorgen venninnene imellom, lojaliteten, nærheten, konfliktene, og hva det koster å forbli nær når den ene fortæres av demens. Beskrivelsen av kvinnefellesskapet er minst like sentral i forestillingen som sykdomsbeskrivelsen. En av de sterkere scenene er når Hanne (Ingunn Beate Øyen) betror Bente en hemmelighet hun aldri før har fortalt noen, og tilskueren selv kan tenke seg hvor mye vissheten om Bentes uklare tankerekker har å si for at hun gjør det.

Ujevn tekst

Tekstkvaliteten er ujevn. Noen av premissene er vanskelige å godta, som det at kvinnen Bentes eksmann forlot henne for nå er en av hennes nærmeste venninner, eller måten venninnene fungerer som mellomledd idet hun er blitt for syk til å fortsette i jobben. Noen av situasjonene og noe av billedbruken har et forslitt preg: Meditasjonsscenen, bruken av ordet «mamma», diskusjonen om betydningen av å ha barn, kikkingen i fotoalbumet, strandturene, metaforen om å henge etter fingrene fra en klippe. Også venninnerollene oppleves ofte som litt for sjablongnære, som illustrasjoner av typer og livsvalg mer enn personer i seg selv. Men her finnes også slående øyeblikk, replikker og bilder det vil være vanskelig å glemme. Skiftene mellom det hverdagslige og det ekstraordinære i Bentes liv etter diagnosen gir en emosjonelt riktig representasjon av sykdomsvirkeligheten: Ikke alt er alltid intenst. Trøst kan finnes på uventede vis, og noen ganger er det de små detaljene som gir den største innsikten.

Premieren var på Det Norske Teatret 28. august 2015.

August 2015: Broen over Gjørme

«Broen over Gjørme». Verdensteatret i samarbeid med Black Box Teater,
BIT Teatergarasjen, Henie Onstad Kunstsenter og Ultimafestivalen. Av og med: Lisbeth J. Bodd, Asle Nilsen, Piotr Pajchel, Eirik Blekesaune, Ali Djabbary, Martin Taxt, Espen Sommer Eide, Torgrim Torve, Niklas Adam, Elisabeth Gmeiner, Kristine R. Sandøy, Thorolf Thuestad, Janne Kruse, Benjamin Nelson, Laurent Ravot.

Assosiasjonsrom som scenekunst.

TERNING: SEKS

Et eget rom

Verdensteatrets «Broen over Gjørme» er like givende som den er krevende.

TEATER: Den tilskuer som skal få fullt utbytte av «Broen over Gjørme» må være villig til å møte kunstverket med egne følelser, tanker og assosiasjoner. En kan enten skape sin egen mening, eller avstå fra behovet for mening, og i stedet bare la opplevelsen være som den er.

Meditasjonsrom

«Broen over Gjørme» er en scenisk-sanselig multimedial live-installasjon av lydinntrykk - mer og mindre gjenkjennelig som musikk - og visuelt bevegelige bilder, tilsynelatende uten narrativ. Et totalkunstverk i ordets rette forstand. Den er mer av et meditasjonsrom, eller et tenke-, drømme- og følerom, enn den er teater med uttalt tematikk. Den som opplever den, kan selv velge hvilke rom han eller hun vil gå inn i. I meg vekker den assosiasjoner til konstruksjon og dekonstruksjon, skapelse og død, med teknikk som metafor for liv. For andre kan den ta andre retninger, og kanskje er min tolkning preget av det jeg vet om bakgrunnen for forestillingen. Da den først ble vist under Ultimafestivalen i fjor, var Lisbeth Bodd - en av drivkreftene bak Verdensteatret, aktivt involvert også i arbeidet med «Broen...» - dødssyk. Få timer etter siste visning døde hun. «Broen over Gjørme» har ikke vært vist siden da, men Verdensteatret har fortsatt arbeidet, og årets forestilling er ikke fullt ut identisk med fjorårets. For tilskueren er den mest merkbare forskjellen naturligvis byttet av spillested, fra Henie Onstad til Black Box Teaters store sal. I fjor satt tilskuerne lavt og nær installasjonen. Nå brukes amfiet. Dette gir avstand til detaljrikdommen, men gjør det enklere å få overblikk. For den som ser forestillingen for første gang, kan det være en fordel å velge et sete lengst mulig ned.

Teknisk magi

Den audiovisuelle designen har hovedrollen i «Broen over Gjørme». Mekanikk dominerer, menneskene framstår som underordnede i bildet, som operatører, ikke aktører. Grunnelementet er en enorm modelljernbane der flere tog, utstyrt med lysbrytende linser, kjører i mønstre. Videobilder, noen abstraherte, noen hverdagslig konkrete, vises på veggene. Ofte er lydeffekter og bildebevegelser synkronisert i samme rytme, av og til ikke. Det langsomme tempoet, lydvolumet som veksler mellom stillferdig og ubehagelig høyt, krever konsentrasjon hos tilskueren.

Sammensetningene av konstant og foranderlig, velkjent og fremmedgjort, gir «Broen over Gjørme» et preg av å være både i øyeblikket og utenfor tiden. Det er dermed fristende å kalle den «magisk», men det er også villedende. «Broen…» er altfor teknisk bevisst, altfor strukturert og komplekst konstruert, til at «magi» er en dekkende beskrivelse. Den magi oppsetningen skaper, er den samme magi som finnes i fascinasjonen over det fininnstilte og i begeistringen for vitenskapens nøyaktighet.

Urpremieren var i september 2014. Nypremieren var på Black Box Teater 26. august 2015.

August 2015: Århundrenes legende

«Århundrenes legende». Teatret Vårt. Etter Victor Hugo, gjendiktet av Bjørnstjerne Bjørnson. Med: Vivi Sunde, Bjørnar Lisether Teigen, Hugo Mikal Skår, Nasrin Khusrawi, Lars Melsæter Rydjord. Regi: Tormod Carlsen.

Rollebevissthet i lag på lag.

TERNING: FIRE

Sprekkene i spillet

Skuespilleren spiller en rolle som spiller en rolle. I bruddene mellom rollelagene har «Århundrenes legende» sin rolle.

TEATER: Hva ligger bak ønsket om å lage teater? For de fem rollefigurene i «Århundrenes legende» - en gruppe amatørskuespillere spilt av profesjonelle - er svaret «drømmen om en vakrere virkelighet». Som materiale har de valgt Victor Hugos «Århundrenes legende», en samling oppbyggelige fortellinger eller sagnlignende fabler, med mytologiske referanser, pedagogiske dyreallegorier og utvetydig moral.

I rolle

Det er forestillingen i forestillingen, ikke rammefortellingen, som dominerer «Århundrenes legende». I overgangene mellom sekvenser og i sprekker i spillet anes rollefigurene bak rollefigurene. Her antydes deres bakgrunnshistorier (som også forklares i programmet) og dynamikken mellom dem. Amatørismen er tilsiktet, med utagert sceneskrekk, budskapsforklarende verbalinnstikk, synlig flytting av kulisser bak aktør i arbeid og lignende brudd med scenesituasjonene.

Som Tron (Teigen), Anna (Sunde), Iben (Khusrawi), Ray (Skår) og Johannes (Rydjord) går skuespillerne inn og ut av Hugos roller, uten noen gang å gå ut av rollene som Tron, Anna, Iben, Ray og Johannes.

Alvorskomikk

Komikken kommer av stilkollisjoner i innhold og virkemidler, og av måten rollefigurene - moderne hverdagsmennesker - møter de gammelmodig tydelig-moralske tekstene. Samtidig påpeker «Århundrenes legende» at det oppdrageriske kunstsynet fortsatt finnes, i rollefigurenes overbevisning, og i musikkvalgene. Blant annet brukes Michael Jacksons «Heal the World».

Også forestillingen i forestillingen heter «Århundrenes legende». Dens regissør, Tron uten d, som altså blir spilt av Bjørnar Lisether Teigen, forklarer innledningsvis at han i sin teaterforestilling ønsker å spre håp. Han vil gjenreise troen på det gode. Det samsvarer ikke nødvendigvis med Tormod Carlsens mål for sin oppsetning. Han vil nok heller at tilskueren tenker over sine ønsker til teatret, og hvilken plass idealiserende budskap skal ha i det. Dette oppnår han. «Århundrenes legende» viser fram både det lett naive i troen på det oppbyggelige og det lett oppbyggelige i troen på det naive.

Premieren var på Teatret Vårt 22. august 2015. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. august.