April 2015: Femti flotte år med Frode Kommedal

«Femti flotte år med Frode Kommedal», Rogaland Teater. Av: Tore Renberg med musikk av Janove Ottesen. Med: Espen Hana, Marianne Holter, Gretelill Tangen, Marko Kanic, Ingrid Rusten og Magnus Knudsen Rostad. Regi: Tore Renberg.

Overtydelig humor.

Uttalt utagerende

Der finnes langt større stemningsvariasjoner i Tore Renbergs manus enn i Tore Renbergs regi.

TEATER: Rogaland Teater har kalt «Femti flotte år med Frode Kommedal» et «komisk drama». Om teksten kunne det vært en relevant merkelapp. Om forestillingen er det lite dekkende. «Femti flotte år…» framføres med så mange revyvirkemidler at dramadelen svekkes. Alt skuespill signaliserer et ønske om latter.

Harryhurragutt

Uttrykket er høylytt støyende. Stilen er utagerende, overlesset med gester, miner og grimaser. Neonlystydelig averteres følelser og stemninger. Selv i scener der tempoet roes ned og rollefigurene skal vise sine mer følsomme sider, understrekes det publikum skal forstå så uttalt at formen blir karikaturens.

Harryhurragutten Geggi (Espen Hana) slippes ut av fengsel. Han, en skrønemaker med et visst hjerte, oppsøker sine gamle venner Hilde (Marianne Holter) og Svein-Inge (eller Sveini, spilt av Marko Kanic). De bor sammen med sønnen Fredrik (Magnus Knudsen Rostad) og Sveinis mor Bodil (Gretelill Tangen) i et hus som er for dårlig lydisolert. Her er også Fredriks kjæreste Silje (Ingrid Rusten) en hyppig gjest.

Slitasje

Scenografien tilhører Arne Nøst. Den viser en stue og et kjøkken i et hus som er stort nok til at de som bor i det ikke kunne kjøpt det i dagens boligmarked, noe som også poengteres gjentatte ganger i replikkene. Møblene har vært brukt noen år, de også. Brukte pizzaesker i en stabel på kjøleskapet og et stort, spredt utvalg av effekter fra Trykkerispesialisten i begge rom viser hvor prioritetene ligger. Dette oppleves som et riktig miljø for familien Ramsvik.

Kan der finnes kjærlighet uten respekt? I generasjonsboligen er svaret et utvetydig ja. Her er kjekling, hakking og masing hverdagskost, samtidig som rollefigurene er tett knyttet til og glade i hverandre. Hvordan denne daglige slitasjen bryter ned trivsel og selvbilder er grundig belyst, det samme er måten svigermorfrustrasjoner kan gå i arv fra generasjon til generasjon. Men her finnes også en større hemmelighet, en slags forklaring på hvorfor tonen er blitt som den er. Øyeblikket der Fredrik innser hva som er holdt skjult for ham er så demonstrativt klart markert at avsløringen i plenum nærmest blir et antiklimaks.

Premieren var på Rogaland Teater 22. april 2015.

Mars 2015: Signalerkommentar om sosialt bevisst, nyskapende teater

Den sosiale scenen

Avantgardeteatret har tatt den sosiale bevisstheten tilbake.

SIGNALER: Oslo Internasjonale Teaterfestival er i gang. I løpet av ti dager, gjennom 16 prosjekter, fyller teaterkunstnere fra (nesten) alle verdensdeler Black Box Teaters scener med ny scenekunst. I år er det snakk om samtidskunst med samtidsbevissthet: Kompanier og kunstnere som vil diskutere samfunnstendenser, problemer og mulige løsninger. Flere av forestillingene undersøker hvordan det er å leve som samfunnets svakeste.

ITALIENSKE Motus tar for seg tilværelsen som flyktning, i to forestillinger med litt ulike innganger. Deres «Caliban Cannibal» er et nærportrett av to flyktninger i et telt, «Nella Tempesta» et forsøk på å forstå sammenhengene mellom økonomisk urolighet, klimaendringer og migrasjon. I «Riding on a Cloud» viser libanesiske Rahib Mroué fram konsekvenser av krigsskader med sin egen bror som eksempel. I «Mi gran obra» reflekterer spanske David Espinosa over kunstnerfattigdom og -drømmer. I «Economic Theory for Dummies» forsker norske Amund Sjølie Sveen i økonomiske markedsmekanismer og i retorikken som omgir dem. I «Yellow Towel» sammenligner kanadiske Dana Michel hvite og svarte kvinneforventninger. I «His Own Room» skaper norsk-svenske A Kiss Me Production satire over den fornærmede hvite mannen.

INGENTING står i veien for at en teaterforestilling kan være både formbevisst og samfunnsbevisst. Samtlige av årets festivalkompanier vil nok si at de vektlegger både innhold og form i sitt arbeid. Det samme kan mange tidligere festivaldeltakere si, som International Institute of Political Murders «Hate Radio» (vist i 2013), som slovenske «My name is Janez Janša» (samme år) eller amerikanske «Twenty Looks or Paris is Burning at The Judson Church» (vist i fjor). Men årets festival har likevel en sterkere og mer gjennomgående samfunnsengasjert profil enn tidligere år, og det gjenspeiler en internasjonal utvikling i den frie scenekunsten. Sosial bevissthet er ikke lenger «så syttitalls». Det er tilbake som trend. Det politiske teatret er nyskapende igjen, og det nyskapende teatret tør igjen være politisk.

HVORFOR DET ER SLIK er ikke lett å si. Skyldes det finanskrisen? Ønsket om å danne en motvekt til lettvintheter? Et behov for å forstå mer enn bare ens egen nære verden? En følelse av metning med prosjekter som «bare» forsker i form? Et dypfølt - og i perioder ignorert - engasjement? Sannsynligvis er det sammensatt, slik også kunstnerskapene, deres temavalg og vinklinger er sammensatte.

Kommentaren sto på trykk 27. mars 2015, under Oslo Internasjonale Teaterfestival.

April 2015: Signalerkommentar om familiedokumentarisk teater

Når familiehistorien blir teater

Å gjøre egen slektsfortelling allmenngyldig vesentlig er ikke lett. Men det er fullt mulig.

SIGNALER: «Det var en historie her som ikke var fortalt. Jeg måtte undersøke den nærmere», sier Gjertrud Jynge fra scenen. Hun snakker om sin tippoldefar og hans rolle i forfølgelsen av norske tatere. «Frå landevegen» hadde premiere på Det Norske Teatret fredag.

TORSDAG FØLGER Nationaltheatret og «Grevlingens time», Finn Schaus forestilling om sin far, farens status som krigshelt og forholdet mellom foreldre og barn. I flere år har Bente Børsum spilt «Min forestilling om mor», om moren Lise, motstandskvinne, konsentrasjonsleirfange og fredsaktivist. Alle disse forestillingene er dokumentariske monologer i spenningsfeltet mellom en nær slektnings liv og ens egne refleksjoner om det samme. Nina Grünfeld og Even Benestad har brukt sine fedre som utgangspunkt for film. Men fenomenet er langt fra like utbredt i drama som i litteratur: Herbjørg Wassmo, Tove Nilsen, Dag Solstad og Edvard Hoem er bare noen få av dem som har gjort det.

HISTORIENS HENDELSER formes av enkeltmennesker, og omvendt. Slektsforsknings-tv som «Hvem tror du at du er?» kan ha gjort flere av oss bevisst på det, og på de mange fortellinger som kan finnes i ett enkelt menneskes familiebakgrunn. Kanskje har også vår tids syn på privatliv som offentlig interessant åpnet tanken for historier som tidligere bare ville blitt fortalt i hjemmet - om de nå ville blitt det. Bente Børsum var åtte år da moren ble arrestert i 1943, og det tok henne mange år å forstå rekkevidden av erfaringene. Finn Schau oppdaget farens bakgrunn da han som tenåring smugleste en dagbok, men det gikk lang tid før de snakket om den. Gjertrud Jynge innså som voksen hva som fantes utenfor farmorens familiebilder. Det usagte er stadig spennende utgangspunkt for teater.

FORDEL OG FELLE er den samme: Følelsesmessig nærhet til stoffet. For den som skal gjøre mange års personlig erkjennelsesprosess om til kunstnerisk produkt er det å sortere hva som skal med ingen enkel øvelse. Hvor bredt skal kontekst, i og utenfor familien, forklares? Hva er allmennkunnskap? Hva bør tilskueren få tenke seg til på egenhånd? Gjertrud Jynge har hatt dramaturghjelp fra Carl Morten Amundsen, men har gjort arbeidet vanskeligere for seg selv ved også å ta på seg regiansvaret. Finn Schau har Runar Hodne og Mari Vatne Kjeldstadli som regissør og dramaturg, og mellomledd mellom seg og materialet. Det danner et nyttig filter.

Kommentaren sto på trykk 21. april, etter premiere på «Frå landevegen», Det Norske Teatret 17. april, og før premiere på «Grevlingens time», Nationaltheatret 23. april.