«Messiah
Complex» av og med Russell Brand, Folketeatret. Et humoristisk halleluja.
TERNING: FEM.
Beåndet
Brand
Russell
Brand inntar rollen som vekkelsespredikant. Han vil lære verden å gjennomskue
propaganda.
STANDUP:
Innrammet av idoler som Jesus, Malcolm X, Che Guevara og Gandhi forsøker
Russell Brand å frelse verden. Littegrann, i alle fall. Gjennom «Messiah
Complex» vil han gjøre oss hakket mer bevisste. Hakket mer klarøyde. Hakket mer
skeptiske til heltedyrkelse, kjendiskultur, reklameslagord, kommers, næringslivsmakt
og politisk propaganda.
Mens
vi ler, så klart. Det er jo ikke meningen at vi skal ta verken helter,
helligdommer eller Brand selv så helt alvorlig.
Struktur
Oppbyggingen
er tilsynelatende vimsete, full av digresjoner og avsporinger. Det er et
bedrag: Det som i ett øyeblikk framstår som et innfall, viser seg raskt å være
et nøye planlagt frampek om noe helt annet.
Kyndig,
bevisst, veksler Brand mellom det (tilsynelatende) mest overfladiske og det (tilsynelatende)
mest dypsindige. Mellom det intellektuelle og det fjollete, det ideologiske og
det intime. Tankegangen som ligger til grunn ser ut til å være at dette ikke er
ytterpunkter, ikke motsetninger, tvert imot, de er ulike, men sammenfallende
måter å tolke den samme verdenen på. Flås og filosofi har plass innenfor det
samme verdensbildet. Begge deler trengs for at showet skal holde strukturen.
Uforutsigbart
Konsekvent
i sine idealer, eller sine resonnementer, prøver Brand ikke å være. Som han
ofte og gjerne proklamerer: Virkeligheten er ustabil, virkeligheten skifter. En
kan aldri vite helt og fullt hva «den riktige» virkeligheten er.
Dette
gjør han seg nytte av. Også «Messiah Complex» er uforutsigbart, skiftende,
ustabilt. På en god måte. Brands kjappe vekslinger, mellom tema og stemninger, vulgariteter
og verdenspolitikk, egner seg for å overraske. Han kan gå fra - muligens
oppriktig - å sitere Gandhi det ene øyeblikket («Be the change you want to see
in the world») til å kommentere den samme Gandhis klesstil det neste. Han latterliggjør
sin egen klesstil også, sin egen framtreden på fotografier og sine egne
tv-opptredener. Samt sin egen rusbruk.
Temasprang
Han
forestiller seg hverdagen slik den må ha vært for Adolf Hitlers barneskolelærer,
og får tilgis fabrikasjonen om at han og filosofen Ludwig Wittgenstein gikk i
samme klasse - de var like gamle, på seks dager nær, og de gikk faktisk på
samme skole, men en av dem (ikke han som senere skulle lede Tyskland) avanserte
raskt til en høyere klasse, mens den andre (ikke han som senere skulle
undervise ved Cambridge) ikke var skolemoden da han skulle begynne, og derfor
startet ett år etter planen. Brand er for øvrig ikke den første til å dikte om
de to, men måten han gjør det på, kler showet. For om de tematiske
sammenhengene, når de blir oppsummert, kan lyde søkte, framstår de som naturlig
forbundet i «Messiah Complex». Her har selv fleiping om det å ha sex med katta lenker
til hovedtematikken.
Til ære for Oslo
Brand
har for øvrig gjort det ekstraarbeidet det er å legge inn (noen) norske
tilpasninger i showet. Vi får høre «Dovregubbens Hall». Vi får se bilde av Erna
Solberg. Vi får høre ham uttale «Østensjø», eller i alle fall noe som kan minne
om «Østensjø».
Det
kan også være verd å nevne at Mr Gee, med sin spoken word-poesi, sine
kommentarer om skjønnhet og om likheter og forskjeller mellom kjærlighetssanger
og pornografi, står for velegnet oppvarming.
Norges-showet fant sted på Folketeateret 02.12.2013.
