Sunday, March 24, 2013

Mars 2013: Bør Børson jr.



FAKTA: «Bør Børson jr.». Trøndelag Teater. Av: Harald Tusberg (tekst) og Egil Monn-Iversen (musikk) etter Johan Falkberget. Med: Mads Bones, Silje Lundblad, Kjersti Tveterås m.fl. Regi: Erlend Samnøen. Musikalsk ansvar: Åsmund Flaten.
Bør sees.
TERNING: FEM

Moro for alle penga

Trøndelag Teaters «Bør Børson jr.» er en sjarmbombe av de sjeldne.

MUSIKAL: Erlend Samnøen har valgt varme framfor satire i en entusiastisk nytolkning av Falkberget-musikalen.
Karikert eventyr
«Bør Børson jr.» framføres i karikert førkrigstydelig eventyrstil, full av fakter og festlige påfunn. Regien preges av idérikdom, lekelyst og et tydelig ønske om å underholde. Erlend Samnøen er raus med komikken, i persontegning, dramaturgi og ikke minst i koreografi. For eksempel skildres Børs ankomst til Trondheim med en chaplinsk stumfilmsekvens. «Et lite wienerbrød» blir vist som kiropraktisk tango, mens mange av de øvrige dansenumrene har fått i seg islett av norske slåtter og andre folketoner (dette gjelder også de høyst vellykkede musikalske arrangementene til Åsmund Flaten).
Nasjonalromantikk (til tider også humor på bekostning av nasjonalromantikken) får vi også i kostymer og dekorasjoner (begge deler av Dagny Drage Kleiva). Men dette til tross, skal du se godt etter for å få med deg samfunnsperspektivet i oppsetningen: At historien om Bør også er en historie om Norge. Romanen - som publikum her også får høre tekstutdrag fra, framført av Kine Bendixen i en strukturerende, innrammende fortellerrolle - ble skrevet lenge før oljeeventyret, men likevel er denne historien en symbolladet framstilling av den norske klassereisen.
Sjarmtroll
Det handler om bygdegutten som drømmer om å være viktigere enn han er. Oppkomlingen som lar rask rikdom gå ham til hodet. Unge Bør går fra å være jålete, ettergivende og mild til å bli selvopptatt, skrytende og stormannsgal. Ukritisk lettlurt var han fra før, men nå har han noe han er verd å lures for, og lurt blir han.
Men - som de fleste vel husker - Bør har mer flaks enn vett, og denne gangen, i denne oppsetningen, kan man faktisk oppleve at han fortjener å ha det. Tittelrollen tolkes av Mads Bones, som strutter og spankulerer, skryter og spreller, svinser og sjarmerer. Han etterlater ingen tvil om at hans Bør er umoden, med behov for å vise seg, men snill på bunnen. Aldri før har vel olderdølen vært framstilt som fullt så sympatisk.

Premiere var på Trøndelag Teater 16.03.2013.


Thursday, March 7, 2013

Mars 2013: Oliver!



«Oliver!». Oslo Nye Teater. Av: Lionel Bart (tekst og musikk) etter Charles Dickens, oversatt av Klaus Hagerup. Med: Geir Kvarme, Trine Wenberg Svensen, Johannes Joner m.fl. Regi: Ivar Tindberg. Musikalsk ansvar: Trond Lindheim.
Optimistisk «Oliver!»
TERNING: FEM

Feelgood fra fattigstrøket

Du trodde Oliver Twist var en trist figur? Da har du glemt at han også er en skøyer.

MUSIKAL: Oliver Twist fødes på fattighuset, morløs fra han trekker sitt første pust. Han vokser opp under harde kår, opplever vanskeligheter og vennskap, og finner etter hvert ut hvem han er.
Humør
Musikalen «Oliver!» følger romanen, i en forkortet høydepunktsamling over lille Olivers prøvelser og eventyr. Lionel Barts musikk understreker det siste; eventyrene. Den er munter, livlig og optimistisk, med inspirasjoner stjålet herifra og derifra, ja, slett ikke så ulik hovedpersonen selv i karakter. Den lover at alt vil gå godt til slutt, selv om det også kommer triste, og skumle, øyeblikk underveis.
I sceneversjonen er de morsomme øyeblikkene flest. Musikalversjonen vektlegger håp. Den er en skøyeraktig fattigdomsskildring der skøyerstrekene er minst like viktige som skildringen. I Oslo-utgaven (fortsatt lagt til London, fortsatt 1800-tallet) er humoren ofte grovkornet, men så slapstickaktig at den likefullt er familievennlig. Jonas G. Digeruds koreografi forstreker humøret, og fungerer ofte som effektiv historiefortelling. Ett eksempel: I en lang massekoreografi («Se på deg som en venn») formidles en av de store overgangene i Olivers liv, begynnelsen på et nytt liv i London, samtidig som miljøet rundt ham presenteres og et bilde av hvilke mennesker som vil bli viktige gis.
Dickensk galleri
Å instruere barn kan være krevende. I «Oliver!» er omtrent halvparten - 13 av 28 - barneskuespillere, og ofte er de alle sammen på scenen samtidig, noen ganger til og med uten voksenstøtte. Ivar Tindberg har fått dem til å trives og til å yte. 
Dyp karaktertegning kreves ikke verken av barn eller voksne. Som romanverket den bygger på er «Oliver!» er et melodrama som finner humor i det å være melodrama. Rollegalleriet er dickensk grovpenslet. De ulike miljøene (gudene og scenograf Gjermund Andresen må vite hvor mange visuelle skift det er) likeså. Men Geir Kvarme, Trine Wenberg Svensen og Mads Henning Jørgensen har fått lov til å antyde et større utvalg menneskelige egenskaper hos sine rollefigurer - Fagin, Nancy og Bill. De to sistnevnte står også for de sterkeste sanglige scenene.
For øvrig kan vi glede oss over selskap av et levende orkester.

Premiere var på Oslo Nye Teater 01.03.2013.

Februar 2013: Koht fyrer løs - er det mulig å få fred?



«Koht fyrer løs - er det mulig å få fred?» Chat Noir/Seminarpartner. Av og med: Christine Koht.
Frydefullt fyrverkeri.
TERNING: FEM
  
Koht og godt

Når Christine Koht fyrer løs, er det slett ikke mulig å få fred. Men fryd får du.

SHOW: «Å være seg selv» er det uttrykket Christine Koht bruker oftest, i «Koht fyrer løs - er det mulig å få fred?». «Å være deg selv», sier hun. «Å være meg selv», sier hun. 
Christine Koht lyder som en selvhjelpsbok hvis viktigste budskap er at du ikke trenger selvhjelpsbøker. Hun sorterer mellom gode og dårlige råd hun har fått, mens hun råder deg til ikke å lytte til råd du ikke har bedt om. Hun forteller deg hvordan du best kan leve: Ikke la noen fortelle deg hvordan du best kan leve.
Om dette virker som et paradoks, er det fordi det er det. Det er et helt uproblematisk paradoks, i likhet med alle de andre paradokser «Koht fyrer løs - er det mulig å få fred?» er bygd opp om. Showet er en hyllest til alvoret i moroa og moroa i alvoret, og er det selvimotsigende innimellom, ja, så blir det bare sannere. Mennesker er selvimotsigende, og mennesker må få være seg selv.
Generøsitet er Christine Kohts credo. Ja til lek, livsglede og selvutfoldelse. Til tider, direkte grenseløs selvutfoldelse. Nei til smålighet, hykleri og å ta seg selv høytidelig. Absolutt, absolutt nei til å ta seg selv høytidelig. I «Koht fyrer løs» demonstrerer hun sitt budskap gjennom ord og handling. Presentasjonen er overstrømmende, hjertevarm, temperamentsfull, selvutleverende. Samtidig er teksten mer strukturert enn vi har sett fra henne ved tidligere anledninger. Ideene virker mer gjennomarbeidet. Og overraskelsene er mange. Vitser og visdom, fjolleri og formaninger blandes og serveres i skjønn forening, i et tempo som gjør selv hovedpersonen en smule andpusten innimellom. Det er også uproblematisk. Å si noe annet ville ikke bare være lite generøst, det ville også være å misforstå filosofien: Det er ikke så farlig. Bare se hvor mye gøyere livet er for den som leker.
Dama byr på seg selv, som det heter. Hvor mye av det vi ser som er «henne selv» og hvor mye som er iscenesettelse er irrelevant, for befriende er det uansett.

Showet er på Norgesturné, og første Oslo-visning var 27.02.2013.