Monday, February 27, 2012

Februar 2012: Felix' fantastiske orkester

«Felix' fantastiske orkester» av Morten Lorentzen (tekst) og Julian Berntzen (musikk), Det Norske Teatret. Med: Thomas Bye, Vidar Magnussen, Teodor Janson m.fl. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.
Myldrende moro for familien.
TERNING: FEM

Livfull lykkebringer

I «Felix' fantastiske orkester» er insekter ålreite dyr.

MUSIKAL: «Felix» betyr lykkelig. Og Felix (Thomas Bye) er en lykkebringer; en marihøne blant arbeidsmaur. Hvordan han skal bringe lykke? Det vet han ikke, ikke til å begynne med. Som alle små dyr må han finne ut hvem han er før han kan finne sin plass i mylderet.
Svaret gir seg snart: Musikk. Felix møter gresshoppen Morrisss (Vidar Magnussen) og tusenbeinet Jo (Teodor Janson). Sammen danner de et fantastisk orkester - og de legger ut på fantastifulle eventyr i insektenes vrimlende verden.
Variasjon
«Felix' fantastiske orkester» har action, drama og mye komedie. Musikalen er full av moro. Replikkene har liv og henvender seg både til barna og de voksne. Sangene har overraskelser. Figurene har personlighet. Intrigen, en viss (men ikke skummelt mye) spenning. Det er lett å sympatisere med en trio av outsidere, særlig når de er så fargerike som disse, og samspillet mellom dem gir akkurat passe variasjon til en handling som stadig forflytter seg mellom ulike dyrehabitater. Morten Lorentzens vitser er også en kur mot forutsigbarhet, og Belinda Brazas flystunt blir man ikke lei av.
Vellagd
Legg til at kostymene, tegnet av Unni Walstad, er eventyrlige, intet mindre. At Tomas Adrian Glans’ koreografi både er fantasivekkende og funksjonell. Og at Julian Berntzens musikk gir et stemningsbakteppe som matcher Lorentzens tekster alldeles utmerket. Minuset? Den korrupte maurdronningen (spilt av Ulrikke Hansen Døvigen) er endimensjonalt skurkaktig og hennes søster, den egentlige herskeren (Ingrid Jørgensen Dragland) blir vi ikke skikkelig kjent med. Men sånt klør mindre enn et myggestikk når resten av forestillingen er så gjennomført, gjennomtenkt og vellagd.

Premiere var på Det Norske Teatret 24.02.2012.

Februar 2012: Teddy og Marian

FAKTA: «Teddy og Marian» av Tine Thomassen, inspirert av Alf Prøysen, Riksteatret. Med: Tiril Heide-Steen, Kari Svendsen, Bo Anders Sundstedt m.fl. Regi: Hilde Brinchmann Børresen. Musikk av: Alf Prøysen og Georg Wadenius.
Plysjmyk Prøysen-pastisj.
TERNING: TRE

Hjertelig flatt

«Teddy og Marian» er enkel familiekos. Litt for enkel.

MUSIKAL: Premisset, en familiemusikal inspirert av Alf Prøysens «Teddybjørnens vise», frister nok flere besteforeldre enn barnebarn. Men «Teddy og Marian» blir dessverre litt for begivenhetsfattig for alle generasjoner.
Vi befinner oss på tivoli, hos Laila med lykkehjulet (Kari Svendsen), der lekene (figurer designet av Erik Häger og styrt av ensemblets fire figurspillere) venter på å bli vunnet. De snakker om håpene sine og synger om personlighetene sine, og innimellom snurrer hjulet. Teddy Bamsebjørn (styrt av Bo Anders Sundstedt) ønsker seg et menneske som vil la ham kjøre karusell. Vi vet alle at han kommer til å få danse med Marian, og med unntak av litt kjekling mellom de forskjellige lekene inneholder «Teddy og Marian» heller ingen andre spenningsmomenter. Her er lite brumming, lite tøys, og dessverre enda mindre å le av. De forskjellige lekene har fått nyansefritt tydelige personligheter, best karakterisert gjennom enkeltadjektiver som «selskapssyk», «pysete», «vulgær», «dramadronning», «manipulerende» og «tøff i trynet» - men alle har det samme målet, å få bli noens yndlingsleke.
Tine Thomassens manus og sangtekster er i overkant lettfattelig, med velment pedagogiske replikker og stadig haltende rim som hjertelig-tivoli-ta deg fri-godteri, be(d)re-mere, vi har det så bra-da blir jeg glad. De er rytmisk, men pregløst tonesatt av Georg Wadenius, og musikken framføres dels i opptak, dels live, med sang fra aktørene og banjospilling fra Kari Svendsen.

Premiere var i Oslo 23.02.2012.

Februar 2012: Hamlet

FAKTA: «Hamlet» av William Shakespeare, oversatt av Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Frank Kjosås, Trude Øines, Maryon Eilertsen, Ketil Høegh m.fl. Regi: Nina Wester.
Og resten er utvendighet.

Falskspill

Frank Kjosås er en Hamlet på jakt etter sannhet. Ved hjelp av løgn.

TEATER: I begynnelsen er han det eneste oppriktige mennesket i en løgnaktig verden. Etter hvert mister også Hamlet sin troverdighet.
Forvirret
Den danske prinsen oppfører seg på ingen måte slik prinser skal. Han vil ikke bli voksen. Han vil ikke innrette seg. Alle rundt ham er falske, hule, vankelmodige, overfladiske, korrupte mennesker. Han kan ikke stole på noen.
Dette understrekes gjennom en spillestil preget av påtatte fakter, store bevegelser og utagerende ansiktsmimikk. Rollegalleriet i Hålogaland Teaters «Hamlet» er holdt bevisst stivt, personlighetsløst. Bare ett menneske er annerledes, ensom i sin ekthet: Hamlet selv, en Frank Kjosås med et uttrykksregister fra det dempede til det hysteriske.
Overgangen finner sted når han bestemmer seg for å spille gal for å avsløre de andres løgner. Derifra og ut er Hålogaland Teaters «Hamlet» helt og holdent et spill om falskspill. Hovedtemaet, fremmedgjort overfladiskhet, dyrkes og rendyrkes.
Barnslighet
Hamlets oppgjør gir seg uttrykk i kjønnsrolletrass, i et ønske om å ryste og sjokkere. En viss barnslighet ligger også over det. Ved å nekte å anerkjenne fasaden peker han nese til alle de fasadeopptatte rundt seg. Men heller ikke oppsetningen tar ham helt på alvor: Løpende rundt i høyhælte sko, med kvinneparykk og med leppestift klint over halve ansiktet, mens han dasker løs på seg selv og andre med en fluesmekker, er han strengt tatt en harmløs figur. Nærmere det latterlige enn det truende.
Slik blir også han overfladisk, utvendig, påtatt, enda en falskspiller i falskspillernes leir. Mer et bortskjemt barn enn en arveprins i en maktkamp. Kjønnsrolleleken får aldri substans.
Daniel Åkerstrøm-Steens scenografi synliggjør det kunstige i den verden Hamlet lever i; handlingen foregår mellom en mengde møbler spredd utover scenen, der aktørene som ikke er i spill ofte befinner seg i halvmørket, nær dem som deltar.

Premiere var på Hålogaland Teater 18.02.2012.

Tuesday, February 14, 2012

Februar 2012: Ulverock

«Ulverock» av Elisabeta Bostan, Temistocle Popa og Gerard Bourgeois, gjendiktet av Tore Nysæther og Solrun Toft Iversen, Den Nationale Scene og Kulturskolen i Bergen. Med: Kjersti Elvik, Helge Jordal, Eirik del Barco Soleglad m.fl. Regi: Hilde Andersen. Musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt.
Fengende familiefabel.
TERNING: FEM

Sprudlende i skogen

«Ulverock» er snerten og livlig familieunderholdning.

MUSIKAL: I Trondheim het den «Rock'n Roll Wolf», i Oslo «Rockeulven» og i Bergen «Ulverock». Årets mest populære familiemusikal er basert på filmen som på norsk ble kalt «Med Grimm og Gru», en repriseklassiker på norsk tv gjennom de siste 35 år.
Kjappere
Bergensversjonen - i ny gjendiktning & dramatisering av Tore Nysæther og Solrun Toft Iversen - er kjappere og frekkere. Form og budskap er tydeligere. Det handler om frihetslengsel og lekelyst, satt opp mot tryggheten som finnes i de faste rammene. Musikalen rommer begge deler.
På få timers varsel måtte Eirik del Barco Soleglad steppe inn for Helge Jordal premieredagen. Det så ikke ut til å bremse forestillingen. Kjemien mellom ham og geitemor Kjersti Elvik bærer preg av lek og overskudd. I «Ulverock» er forholdet mellom de to mer definert enn i Oslo og Trondheimsforestillingene: Hun er tøff, steil og litt kostbar på flørtern. Han er en småslesk harrytass med akkurat nok utstråling til å tro at han har sjans - og han blir rasende hevnlysten når han blir avvist.
Fine figurer
Sentralt står også forholdet mellom geitemor og geitebarn. Barna fra Kulturskolen i Bergen har en fremtredende plass i forestillingen. De voksne gir dem rom til å skinne. Artige er også de voksne bifigurene. Vibeke Flesland Havre får ekstrapoeng fra salens barn som turnende svale i trapes. Øyvind Gran får ekstrapoeng fra de voksne som Bowie-inspirert papegøye med scenens mest ekstravagante frisyre. Småskurkene Eselet Elling og Gaupa Klore (Lars Jacobsen og Tormod Løvold) har akkurat den riktige balansen mellom bøllete og latterlige.
«Ulverock» har flyt, sjarm og mye moro.

Premiere var i Bergen 09.02.2012.

Wednesday, February 8, 2012

Februar 2012: West Side Story

«West Side Story» av Jerome Robbins, Leonard Bernstein, Stephen Sondheim og Arthur Laurens, oversatt av Johan Osuldsen, Agder Teater. Med: Frida Jansson, Rune Svendsen, Bjørn Wettre Holthe, Sindre Postholm m.fl. Regi: Ken Cazan. Musikalsk ansvarlig: Ingar Bergby.
For forskjønnet.
TERNING: FIRE

Problematisk harmoni

«West Side Story» er et portrett av ung uro. I Kristiansand er den litt for snill og altfor søt.

MUSIKAL: Rastløshet. Energi. Livslyst. Naivitet. Forelskelse. Begjær. Rivalisering. Aggresjon. Trang til å hevde seg. Håpløshet. Kamp. Og død.
«West Side Story» er en musikal om å være ung, utilpass og urolig, med alle de konsekvenser det kan få. Men i Sørlandets nye storstue er det skjønnheten som dyrkes. I Ken Cazans regi dempes alt som har i seg smerte ned.
Musikken først
«West Side Story» var en av de første musikalene til å bruke dans som et fullverdig fortellerverktøy. Tidligere var dansen blitt brukt mest som dekorelement. Men Jerome Robbins - som både hadde regi og koreografi på originalmusikalen - bestemte seg for å gi den større plass: Gjennom bevegelse uttrykkes de enkelte rollefigurenes personligheter og følelser, forholdene rollefigurene imellom og ofte også handlingens gang. Det gir ikke bare helhet og en følelse av gjennomført planlegging. Det gir også fart, intensitet og nyanser.
I Agder Teater-versjonen ligger koreografien nær den originale, elegant og narrativt. Men likevel kommer dansen i skyggen av musikken. Kristiansand Symfoniorkester, ledet av Ingar Bergby, forsterker det harmoniske preget. En får inntrykk av at hovedrolleinnehaverne er valgt mer for sine sangferdigheter enn for sine evner som skuespillere.
Gjenklang
Scenograf Cameron Anderson har tegnet storbyens slum i en granitt-tonet fargeskala, ton i ton med Kildens vegger. Triangelmønstret - også et trekk fra veggene i teatersalen - går igjen. Igjen; en gjenklang som forsterker harmonien.
Pent er det hele veien. Men det blir også motstandsløst, og det får ikke fram den emosjonelle kraften historien kan ha. Faktisk er det mest urovekkende innslaget kvinnenes paradenummer «Amerika» - med knuffing og mental mobbing. Guttegjengenes kamper virker konsekvent glattere, mer overfladiske, utvendige. Maria og Tonys kjærlighet likeså. Med større spennvidde mellom det vakre og det vonde ville spenningen blitt langt sterkere.

Premiere var i Kilden, Kristiansand, 03.02.2012.