«Et Dukkehjem» av Henrik Ibsen
Sted: Trøndelag Teater. Med: Ane Skumsvoll, Pål Christian Eggen, Nils Jørgen Kaalstad m.fl. Regi: Kjersti Haugen.
Et dirrende dukkehjem.
Lattertårer i dukkehjemmet
Aldri har «Et Dukkehjem» vært morsommere. Det gjør det ikke mindre trist.
TEATER: Avstanden mellom det man sier og det man gjør, mellom det menneske man vil være og det menneske man faktisk er har dannet grobunn for mye god komedie og mye sår tragedie.
Kjersti Haugen og Ingrid Weme Nilsens nytolkning av «Et Dukkehjem» rommer både tragedien og komedien.
Tragikomisk
Ibsens tekst er redigert ned, men bare minimalt redigert om. Hans ord får tale sitt tydelige språk, men samtidig gjør konteksten stykket nytt. Det åpner lett som amerikansk sitcom, med gags og dobbeltbunnede replikker. Det slutter med bergmansk inderlighet og oppriktig eksistensialisme. Imellom Ibsens ord tolkes mer eller mindre undertrykte følelser i mer eller mindre uttrykksfulle dansescener.
Overgangen mellom komedie og tragedie gjøres uten at troverdighet eller helhet noen gang bryter sammen, uten at Ibsens budskap forringes eller forandres og uten at effekter blir effektmakeri. I stedet understreker utviklingen tematikken: Ekteparet Helmers selvtilfredse selvbedrag, et krampelykkelig utstillingsvindu av utvendig vellykkethet. Når fortiden setter strek over lykken, står krampaktigheten igjen.
Lystig angst
Ane Skumsvolls Nora er uvanlig tydelig framstilt; en fysisk manifestasjon av den maniske angsten for å se seg i speilet og å se den glatte masken sprekke. Angst for at det som er bak masken er stygt — eller tomhet. Angst for alvor. Angst for at det motsatte av vellykket er mislykket og at mislykket er det samme som ulykkelig.
«Lystig», roper Nora, og ingen, unntatt kanskje henne selv, kan unngå å høre at det er et skrik i desperasjon. Dette er en kvinne som har bygd sitt liv rundt å late som om alt er perfekt. Hun er ikke fullt ut i stand til å se andre. Hun er ikke fullt ut i stand til å se seg selv. Hun ser klart nok til å kunne manipulere, men ikke klart nok til å lykkes i sin manipulasjon. Mot slutten er all latter borte fra det trønderske dukkehjem. Tragedien seirer.
Premiere var på Trøndelag Teater, Trondheim, 21.01.11.
Monday, January 24, 2011
Januar 2011: Ylvis 4
«Ylvis 4» av Ylvis, Arvid Ones og Christian Løchstøer.
Sted: Ole Bull Scene, Bergen. Med: Bård og Vegard Ylvisåker. Musikkprodusent: Kato Ådland. Regi: Arvid Ones.
Harmløs moro.
TERNING FEM.
Herlige Ylvis
Heldigvis er brødrene Ylvisåker mer oppfinnsomme når de lager show enn showtitler.
SHOW: Hvis spørsmålet er hvem som kan få mest mulig moro ut av harmløst tullball, er det ikke mange som slår Ylvis.
«Ylvis 4» er nok et eksempel på at disse to kan få de mest usannsynlige sammenhenger til å henge sammen. Hvem andre kan gå fra visning av familiebilder via harselas med velmenende og akk så nedlatende idealister, til et skyggeshow der en afrikansk trommekunstner viser «film» om livet i Barentshavet? For så å følge det opp med en ubehagelig morsom legesketsj, gladvold og en redegjørelse om norske skattefradrag?
Frie assosiasjoner
Såkalte røde tråder er her få av, og de som er, er knyttet uoversiktlig sammen. Skal man finne fellestrekk i innslagene, blir beskrivelsen heller vag. Det handler om de utrolige spenn i menneskehjernens kapasitet for digresjoner, om det merkverdige i det vanlige og det vanlige i det merkverdige, samt middelklassekulturens «sånn passe interessert»-fenomener (korgutter som ikke oppfører seg som korgutter, nysirkus og cellospilling, tryllekunster, vanskelighetene i å være toastmaster, samt figurteater med konfettidryss og altså sosialantropologiske innslag á la søndagsskolens flanellograf).
Turner i tau
Fire år har gått siden premieren på «Ylvis III». I mellomtida har brødrene dels turnert, dels jobbet med tv. Materialet til det nye showet har de jobbet med et års tid. Det er fristende å tro at en stor del av året har gått til å lære Bård å turne i tau. Hans ferdigheter har i alle fall nådd et slikt nivå at opptredenen blir et bilde på nysirkusklisjeer mer enn den dette-vil-gå-galt-oppvisningen det er lett å vente i det han begynner. Tekstmaterialet virker ikke like godt forberedt, og regien er ikke fri for dødpunkter, men i all hovedsak er «Ylvis 4» en verdig oppfølger til de første tre. I forkant av «Ylvis 4» erklærte brødrene at målet var å lage «verdens beste show». Det er en ambisjon de kan spare til neste gang. Men Ylvis er fortsatt å regne blant «Norges herligste». Etter elleve år på scenen er det er i seg selv en prestasjon.
Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 20.01.11.
Sted: Ole Bull Scene, Bergen. Med: Bård og Vegard Ylvisåker. Musikkprodusent: Kato Ådland. Regi: Arvid Ones.
Harmløs moro.
TERNING FEM.
Herlige Ylvis
Heldigvis er brødrene Ylvisåker mer oppfinnsomme når de lager show enn showtitler.
SHOW: Hvis spørsmålet er hvem som kan få mest mulig moro ut av harmløst tullball, er det ikke mange som slår Ylvis.
«Ylvis 4» er nok et eksempel på at disse to kan få de mest usannsynlige sammenhenger til å henge sammen. Hvem andre kan gå fra visning av familiebilder via harselas med velmenende og akk så nedlatende idealister, til et skyggeshow der en afrikansk trommekunstner viser «film» om livet i Barentshavet? For så å følge det opp med en ubehagelig morsom legesketsj, gladvold og en redegjørelse om norske skattefradrag?
Frie assosiasjoner
Såkalte røde tråder er her få av, og de som er, er knyttet uoversiktlig sammen. Skal man finne fellestrekk i innslagene, blir beskrivelsen heller vag. Det handler om de utrolige spenn i menneskehjernens kapasitet for digresjoner, om det merkverdige i det vanlige og det vanlige i det merkverdige, samt middelklassekulturens «sånn passe interessert»-fenomener (korgutter som ikke oppfører seg som korgutter, nysirkus og cellospilling, tryllekunster, vanskelighetene i å være toastmaster, samt figurteater med konfettidryss og altså sosialantropologiske innslag á la søndagsskolens flanellograf).
Turner i tau
Fire år har gått siden premieren på «Ylvis III». I mellomtida har brødrene dels turnert, dels jobbet med tv. Materialet til det nye showet har de jobbet med et års tid. Det er fristende å tro at en stor del av året har gått til å lære Bård å turne i tau. Hans ferdigheter har i alle fall nådd et slikt nivå at opptredenen blir et bilde på nysirkusklisjeer mer enn den dette-vil-gå-galt-oppvisningen det er lett å vente i det han begynner. Tekstmaterialet virker ikke like godt forberedt, og regien er ikke fri for dødpunkter, men i all hovedsak er «Ylvis 4» en verdig oppfølger til de første tre. I forkant av «Ylvis 4» erklærte brødrene at målet var å lage «verdens beste show». Det er en ambisjon de kan spare til neste gang. Men Ylvis er fortsatt å regne blant «Norges herligste». Etter elleve år på scenen er det er i seg selv en prestasjon.
Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 20.01.11.
Monday, January 17, 2011
Januar 2011: Baby Universe
«Baby Universe» av Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock, Wakka Wakka/Figurteatret i Nordland/Riksteatret. Med: Melissa Creighton, Andy Manjuck, Peter Russo, Waage og Warnock. Regi: Waage og Warnock.
Dystert, klokt og håpefullt.
Kampen for tilværelsen
«Baby Universe» utvider figurteatrets univers, og tilskuerens.
FIGURTEATER: Enden er nær. Sola dør, og menneskene kjemper for å overleve. I et underjordisk laboratorium blir et babyunivers født. Kan det bli redningen?
Smått og stort
Wakka Wakka har evnen til å koble de helt personlige og de aller største sammenhengene i en og samme fortelling. Deres forrige forestilling, «Fabrik», tok for seg holocaust sett gjennom en skredder fra Haugesund, verdenspolitikken og enkeltmennesket. I «Baby Universe» utvider de perspektivet ytterligere: Det handler om individet, samfunnet, verden, universet.
Miljøperspektivet er åpenbart, inkludert spark til dem som bagatelliserer det. Men historien fortelles i flere lag og har flere tolkningsmuligheter enn dette. Man kan se «Baby Universe» som en familiefabel om kjærlighet som betingelse for vekst. Man kan se den som en parabel over skapende virksomhet og vern om eget arbeid, eller som en samfunnslignelse om menneskets kår under totalitære regimer. Hvor stopper enkeltindividets rett til liv og frihet? Hva kan fellesskapet kreve?
«Baby Universe» er ikke redd for å stille de aller største spørsmålene, og i løpet av en times funderende figurteater rører den til og med ved selve meningen med livet. Historiene går parallelt og griper inn i hverandre. Man trenger ikke velge mellom perspektivene, man får dem alle på samme tid.
Mest for voksne
Utgangspunktet er dystert og pessimistisk, og rørende øyeblikk handler oftest om tap, som når forskeren synger om fuglesang til sitt barn og tilskueren brått husker at fuglesang, det får universet aldri høre. Fuglene har dødd ut. Mor og barn lever i en bunker under bakken. Men «Baby Universe» er først og fremst underholdende, håpefullt, klokt og humoristisk teater, og livsfilosofien og humoren beveger seg, som fortellingen, over flere nivåer. Noen av vitsene er subtile og sofistikerte. Andre er enkle, visuelle og lett tilgjengelige.
Riksteatret har satt anbefalt aldersgrense 11 år. Men voksne vil være en riktigere målgruppe. Ikke bare spilles «Baby Universe» på engelsk, men teksten er kompleks og elegant og fylt med referanser til politikk, kultur, vitenskap; Al Gore, Stephen Hawking, George Orwell, i tillegg til filmer og romaner fra det ytre rom. Mange av tolkningsmulighetene, den emosjonelle dybden og de filosofiske spørsmålene kan gå tapt for de yngste. Samtidig kan det tenkes at unge zappere & surfere finner tilstrekkelig glede i historiefortellingens grep, dens raskt skiftende scenespråk, parallelle og kryssende historielinjer og lekne estetikk til at de uansett gleder seg over forestillingen og får sitt univers utvidet.
Premiere var på Chateau Neuf i Oslo 14.01.2011.
Dystert, klokt og håpefullt.
Kampen for tilværelsen
«Baby Universe» utvider figurteatrets univers, og tilskuerens.
FIGURTEATER: Enden er nær. Sola dør, og menneskene kjemper for å overleve. I et underjordisk laboratorium blir et babyunivers født. Kan det bli redningen?
Smått og stort
Wakka Wakka har evnen til å koble de helt personlige og de aller største sammenhengene i en og samme fortelling. Deres forrige forestilling, «Fabrik», tok for seg holocaust sett gjennom en skredder fra Haugesund, verdenspolitikken og enkeltmennesket. I «Baby Universe» utvider de perspektivet ytterligere: Det handler om individet, samfunnet, verden, universet.
Miljøperspektivet er åpenbart, inkludert spark til dem som bagatelliserer det. Men historien fortelles i flere lag og har flere tolkningsmuligheter enn dette. Man kan se «Baby Universe» som en familiefabel om kjærlighet som betingelse for vekst. Man kan se den som en parabel over skapende virksomhet og vern om eget arbeid, eller som en samfunnslignelse om menneskets kår under totalitære regimer. Hvor stopper enkeltindividets rett til liv og frihet? Hva kan fellesskapet kreve?
«Baby Universe» er ikke redd for å stille de aller største spørsmålene, og i løpet av en times funderende figurteater rører den til og med ved selve meningen med livet. Historiene går parallelt og griper inn i hverandre. Man trenger ikke velge mellom perspektivene, man får dem alle på samme tid.
Mest for voksne
Utgangspunktet er dystert og pessimistisk, og rørende øyeblikk handler oftest om tap, som når forskeren synger om fuglesang til sitt barn og tilskueren brått husker at fuglesang, det får universet aldri høre. Fuglene har dødd ut. Mor og barn lever i en bunker under bakken. Men «Baby Universe» er først og fremst underholdende, håpefullt, klokt og humoristisk teater, og livsfilosofien og humoren beveger seg, som fortellingen, over flere nivåer. Noen av vitsene er subtile og sofistikerte. Andre er enkle, visuelle og lett tilgjengelige.
Riksteatret har satt anbefalt aldersgrense 11 år. Men voksne vil være en riktigere målgruppe. Ikke bare spilles «Baby Universe» på engelsk, men teksten er kompleks og elegant og fylt med referanser til politikk, kultur, vitenskap; Al Gore, Stephen Hawking, George Orwell, i tillegg til filmer og romaner fra det ytre rom. Mange av tolkningsmulighetene, den emosjonelle dybden og de filosofiske spørsmålene kan gå tapt for de yngste. Samtidig kan det tenkes at unge zappere & surfere finner tilstrekkelig glede i historiefortellingens grep, dens raskt skiftende scenespråk, parallelle og kryssende historielinjer og lekne estetikk til at de uansett gleder seg over forestillingen og får sitt univers utvidet.
Premiere var på Chateau Neuf i Oslo 14.01.2011.
Subscribe to:
Posts (Atom)
