Monday, June 28, 2010

Juni 2010: Det blåser på tuppene

«Det blåser på tuppene» av Knut Nærum, Morten Lorentzen, Trond Hanssen, Hanne T. Aasheim m. fl. Piraten Kro, Stavern. Med: Simon Andersen, Stig Werner Moe, Jørn og Geir Morstad. Regi: Karina Aase.
There is no business like show business.
TERNING: FIRE

Stjernesmell

«Det blåser på tuppene» er en musikalsk showbiz-farse med mye moro.

MUSIKAL: Tenk på en showbiz-klisjé, og du kan være sikker på at den er her.
Den naive Stavern-jenta Tulla Torsrød (Simon Andersen) vil bli stjerne, koste hva det koste vil. Hun drar til Oslo. Hun drar til Hollywood. Med på lasset følger «venninnen» Bitten (Stig-Werner Moe, tenk Salieri i «Amadeus»-filmen om Mozart, og du har grunntrekkene), eks-stjerne og morderisk rivalinne.
Teksten er, i sedvanlig Nærumsk stil, en festbuffet av populærkultur-referanser, fra norsk revyhistories gullalder via Hollywood-stjerner som Marlene Dietrich, Marilyn Monroe og Sonia Henie, helt fram til et besøk av kollega Hallgeir Kvadsheim fra «Luksusfellen». Det er tett mellom klisjeene, men all den tid du aldri kan vite hvor neste klisjé kommer fra, er overraskelsene også mange, og her er mer enn nok å le av. Brødrene Morstad står for en lang rekke kostelige rolleskifter, mens de to hovedrolleinnehaverne er herlige divakarikaturer, eller, som en av birollefigurene sier det, «tro mot kunsten og tro mot seg selv».
«Det blåser på tuppene» er også tro mot Simon og Stig-stilens særtrekk, med en generøs undertone, innslag av homohumor og en varm forsikring om at jo da, det går helst godt til slutt.

Juni 2010: Bluesicalen Bråta

«Bråta» av Lars Vik, musikk av Guttorm Guttormsen, Grenland Friteater. Med: Geddy Aniksdal, Olav Hanto, Lena Barth Årstad m.fl. Regi: Lars Vik. Musikalsk ledelse: Guttorm Guttormsen.
En gjenbruksmusikal.
TERNING: FIRE

Bill. merk pent brukt

I «Bråta» finner både ting og mennesker ny bruk.

MUSIKAL: Alt av kostymer, rekvisitter og til dels instrumenter er gjenbruksvarer, loppis-funn og donasjoner av det slag mange vil kalle skrot. Her har det fått ny bruk.
Det samme kan vi si om persongalleriet. I likhet med interiøret befinner rollefigurene seg på forskjellige stadier av «pent brukt»/«velbrukt»/«utslitt»-skalaen. De fleste av dem har sett bedre dager. Men så har de gjerne sett verre dager også.
Det finnes håp i fellesskapet mellom dem. På Proffens Vrak & Gods & Gjenvinningssentral gjenvinnes også menneskelig mot. Eller, som rollefigur Alf Terje (Joakim D. Jørgensen) sier det: «Det er ikke nødvendigvis søppel sjøl om noen har kasta det».
Slik settes tonen for det Grenland Friteater kaller en «bluesical». Tonesatt i blått, et riktig valg for tematikken og for sangerne. Stemningsbildene er mange og virkningsfulle, opptakten er god, men Lars Viks historie virker noe underutviklet. Personene blir skisser snarere enn skjebner. Nærmest liv kommer mannfolkglade Ågot (Geddy Aniksdal) og venninna Wencke (Lena Barth Årstad), tett fulgt av den underholdende fåmælte Proffen (Olav Hanto).
«Bråta»-budskapet er gjenfødelse. Trolig vil også bluesicalen ha godt av å gjenfødes i ny og mer foredlet utgave ved en senere anledning.

Friday, June 11, 2010

Juni 2010: Sommerlatter 2010

«Sommerlatter 2010» av og med Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Lisa Tønne og André Jerman, Utescenen på Latter. Regi: Vemund Vik. Springende og ustrukturert.
TERNING: FIRE

Springende sommerlatter

Du vet det er sommer når fire komikere som ikke har stort til felles inviterer til felles show.

SHOW: Terje Sporsem, Åsleik Engmark, Lisa Tønne og André Jerman deler sommerscenen på Latter. Stort mer binder dem ikke sammen. Kanskje er det derfor «Sommerlatter 2010» er blitt slik en springende, strukturløs affære. Showet virker planløst, lettvint og tilfeldig sammenrasket, og man kan mistenke at regissør Vemund Vik har sagt «vær så god, dere får en fjerdedel hver, bruk tiden slik dere vil».
Det betyr ikke at det er uten poenger. De fire komikerne er alle sammen stødige stand up-ere med trygghet på scenen og trygghet i eget stoff. Til tider litt for stor trygghet. Vik ville gjort både aktørene og publikum en tjeneste hadde han gitt dem litt mer motstand underveis.
Terje Sporsem kåserer slentrende over livet som firebarnsfar, i en personlig sekvens der poengene vil bli forstått av alle dem som har vært på bilferie med godterier i baksetet. Hans monolog fører til kveldens beste overgang og beste one-liner. Den kommer fra Lisa Tønne, når hun forklarer hva som er forskjellen på menn som får barn og kvinner som får barn. («Vi damer har noe som heter for ansvar.») Videre filosoferer hun over ufødte barns personlighet og gener, katolske prester, homofile og satanrockere og iraneres forhold til MGP, i en grei nok standup-sekvens. Hennes Ali Reza-innslag oppleves nokså MGP-likt: Det meste ligger i antrekket, melodien er lite minneverdig, og etterpå sitter vi igjen med en følelse av at dette har vi hørt før. Nykommer André Jerman står for den beste selv-presentasjonen med tanke på eget ukjent ansikt og mer gjenkjennelig fysikk («Hva gjør dørvakta på scenen?»). Hans øvrige program er det som virker mest gjennomtenkt og mest gjennomarbeidet av det som presenteres fra sommerscenen. Motsetningen blir veteranen Åsleik Engmark, som framstår som kveldens mest uforberedte. Om lag halvparten av hans program består av samtaler med publikum om deres ferieplaner – samtaler som virker planløse, helt fram til de fører til en nokså imponerende improvisert sang inspirert av de samme ferieplanene.
En og annen god latter er her. Men i sum blir det litt for tynt.

Premiere var 03.06.2010.