Tuesday, August 18, 2009

August 2009: På Gjengrodde Stier

«På gjengrodde stier», av Knut Hamsun, dramatisert av Reidar Sørensen. Nordland Teater og Musikk i Nordland, Hamsunsenteret, Hamarøy. Med: Thor-Inge Gullvåg og MiN-ensemblet. Regi: Reidar Sørensen. Musikk av: Håkon Berge
Nyansert stabeis.

Stabukkens stemme

Om hundre år er det dette som huskes: Knut Hamsun ga seg aldri.

TEATER: Boka «På gjengrodde stier» kan leses på minst to måter. Man kan tolke den som et politisk forsvarsskrift der den landssviksanklagede Hamsun argumenterer for sin rett til å mene. Eller man kan se den som et personlig opprør der oldingen Hamsun argumenterer for sin rett til å tas på alvor.
TRADISJONELT
Nordland Teater har valgt den første og mest tradisjonelle tolkningen. Nesten samtlige tekstutdrag som brukes i forestillingen er knyttet opp mot landssvikersaken. Gamlingen som vil bevise at hans sjelsevner er varige selv om hans sanser er svekkede kommer i bakgrunnen for demagogen som ikke angrer. Det motsatte valget – å dempe politikken for å belyse levd liv og ulevde lengsler - ville vært djervere, men også vanskeligere. En personlig vektlegging fordrer at publikum har kjennskap til rettssaken og de overgrep som ble begått under forberedelsene til den. Reidar Sørensen gjør ikke den antagelsen. Han tar for seg saken sett med Hamsuns svaksynte øyne og lar ham rase og forklare uimotsagt.
Thor-Inge Gullvåg framstår som en troverdig motsetningsfylt Hamsun, assistert av Musikk i Nordlands utmerkede kammerensemble. De utdyper hans allerede nyanserte karaktertegning i myke toner, emosjonelt ladet og romantisk lydende. Håkon Berge har skrevet musikken spesielt for teatret, og det er tydelig at han har latt Hamsuns språk og dramaturgi inspirere seg. Tonefølget minner oss om de kvaler privatpersonen Knut må ha hatt og som forfatteren Knut Hamsun skrev om, mens den offentlige debattant Hamsun diskuterte sak opp og sak ned.
HANS OG HENNES
Agder Teater gjorde det motsatte valget i sin Marie Hamsun-monolog, «Blomster og Blod», som hadde premiere for en knapp måned siden. Hans og hennes monolog er lagt til samme tidsperiode, de handler om samme rettsoppgjør og samme straff. Men i «Blomster…» handlet det om psyke mer enn politikk, om retten til å være den man er enda mer enn retten til å mene det man gjør. For den som har sett begge er det tydelig hvor mye Marie og Knut Hamsun hadde felles, og hvor mye som skilte dem fra hverandre. Begge forestillingene skildrer fall fra den høyeste respekt til den dypeste forakt, fall som vakte bitterhet i begge og som fikk dem til å føle seg undervurdert og misforstått – også av hverandre. Hennes argumentasjon: «Jeg er et tenkende menneske mer enn jeg er en kone». Hans argumentasjon: «Jeg er et tenkende menneske mer enn jeg er en skrøpelig kropp». Riksteatret bør kjøpe begge monologene og spille dem som en helaftens forestilling der de to versjonene får utfylle og komplettere hverandre. Slik vil det personlige i det politiske og det politiske i det personlige synliggjøres ytterligere.

Premiere var på Hamsunsenteret i Hamarøy 05.08 2009.